Ups and downs...

Det er utrolig hvordan man noen i ganger i livet møter mennesker som man etterpå tenker at dette bare var meningen. Han/hun skulle jeg treffe nå….


Pappa har ringt rundt mye rundt til diverse sykehus de siste ukene, og på Universitet-sykehuset i Tromsø dumpet han borti en biokjemiker som har jobbet i et team hvor de har forsket på alternativ kreftbehandling - healing. Det ene fører det andre med seg, og i går fikk jeg min første behandling hos Terje Aasjord. Jeg var litt i tvil om jeg skulle skrive om dette på bloggen, men etter hva jeg opplevde…følelsen jeg satt igjen med etter de minuttene inne på den benken. Jeg sa til Frode da jeg kom ut at jeg nå hadde fått en mann til i livet mitt. . . . Jeg har prøvd mye siste årene og mange alternative behandlinger, men dette slår alt.


Forskningsprosjektet han var med på foregikk i et laboratorium hvor han jobbet dirrekte med kreftceller, og med utrolig gode resultater. Så nå får jeg se :o) Uansett så var dagen i går en bra dag. Etter behandlingen trippet jeg og magen min, gjennomvåt av svette, men med et glis fra øre til øre ut for å gå tur. Energi har jeg ikke hatt siden før bryllupet 6. mars, og jeg har maks orket å gå 5-6 skritt av gangen i de siste ukene før jeg har blitt kvalm pga væsken i magen som rett og slett skvulper når jeg går. I går gikk vi tur, jeg var med på et møte som varte i 2,5 time og jeg spiste, masse. Syns jeg selv da! Tok meg selv i og plutselig gå i trappa samtidig som jeg pratet i telefonen..Det er sikkert mange nå som tror det har rabla for meg, tenker at nå prøver hun alt og er ekstremt lite kritisk. Men dette var ikke en av de mange som bare kaller seg Healer, for her skjedde det no. Beskrive følelsene…varm og kald og knitrende energier både i kroppen og rundt meg. Det må bare oppleves. Legger ved linken til siden hans, så kan jo dere som lurer på hvem dette er gå inn og lese: http://www.balancinghealing.com/



Litt om dagen i dag. Rundt kl 12. i dag fikk jeg beskjed om at det ville bli et møte kl 16.oo med to av overlegene her på sykehuset. Mamma, pappa, Frode og jeg satt som tente lys og ventet……..og ventet…….og ventet………. Respekt for folks tid…. Ikke her. Men men, det er jo alltid en god grunn til at møte aldri starter til avtalt tid. Eller??


Da vi endelig var i gang lot vi en av legene begynne å prate (strategien var klar)…. Det første som slo meg var hvor mye man egentlig kan si, uten å fortelle noe som helst. Vi fikk høre igjen og igjen alt som var blitt gjort….igjen og igjen hva som var skjedd siden dag en og fram til nå. Dette har vi hørt før, og det er jo heller ikke det vi er mest interessert i. Ikke nå, nå vil vi vite hva som skjer videre. Så lenge de ikke har kommet fram til noe med det som er gjort, så må vi planlegge det videre løpet. Er det så vanskelig å forstå…? For meg virker det som om de drøyer ut tiden slik at de en dag kan si at de er maktesløse, maktesløse fordi jeg er for syk til å få behandling. Et problem mindre…


Fikk vite at jeg har en slags diagnose, uten at jeg egentlig har det – forvirra??? Små-cellet kreft, av den aggressive typen, men mer enn dette…? Vi fikk vite at det fortsatt ikke foreligger svar fra Boston, at det er for tidlig å si om jeg responderer på cellegiften jeg nå får og at journalene på engelsk snart er klare, de mangler bare en korrektur.
Så tok vi over litt av styringen. Måten det skjer på er ved å prate i munnen på legen, prate høyere og ikke gi oss før han får med seg spørsmålet. Jeg syns det er så trist. Trist at vi må presse de til å love, true med media, prate høylydt og stille de samme spørsmålene igjen og igjen før vi i en viss grad blir hørt. Hadde jeg vært 85 år, levd et rikt liv og så fått vite alt dette, da hadde det vært greit. Da hadde jeg ikke orket denne kampen, og det sa jeg og til de. Men, så lenge jeg er her, så lenge jeg er syk så vil jeg og familien bruke de virkemidlene vi må for å bli hørt. Jeg skal bli frisk, og jeg er sikker på at et eller annet sted der ute, så eksisterer det en kur. Jeg vil ikke gi meg før vi har snudd hver stein, men hvorfor skal det være vår jobb å være kreative der. Slik skal det ikke være i Norge. Hadde jeg akseptert beskjeden fra forrige uke, hva da? Hadde jeg da blitt en av mange som dessverre havner på det samlebåndet med pasienter de ikke orker å gjøre noe mer for, så vi blir sendt bort for å dø?


Vi måtte idag selv foreslå Haukeland sykehus i Bergen vedr. varmeterapi kombinert med cellekur, og at de skulle ta kontakt for oss der til fredag, selv presse gjennom at dersom det ikke foreligger svar fra Boston på onsdag, så skal prøvene sendes videre til fire andre steder i verden, vi måtte selv presse gjennom en hurtigere evaluering og CT om 2,5 uke for å evaluere kuren jeg nå får, selv forlange en rapport på når vevsprøvene faktisk ble sendt og når de var framme i Boston. Alt dette fikk vi gjennom kun fordi gruppen på facebook har fått så stor oppslutning og bloggen så mange treff at media har begynt å vise sin interesse. Tenk at det er veien man må gå i 2010…? Tenk at man må true med media for å bli hørt?
Hva med alle de som er her som kjemper alene….havner de bare på dette rullebåndet med en fellesbestemt skjebne – døden?