onsdag 14. april 2010

Så viktig var det med ærlighet....

Allerede idag viste det seg at gårsdagens lovnader ikke ble overholdt.

Allerede idag ble løftet i går luft, og det etter en uttalelse fra overlege .... hvor viktig det var med ærlighet.

I går lovet overlege .... oss en rapport på når vevsprøvene ble sendt og når de kom fram, at vi endelig skulle få journalen oversatt til engelsk i løpet av onsdagen og at vi skulle få svar på prøvene fra Boston i løpet av torsdagen.

Siden jeg må holde meg innlagt for å få informasjon spurte jeg idag om å få prate med den andre overlegen som var med på deler av gårsdagens møte. Hun kom innom rommet mitt og kunne fortelle at han som hadde lovet oss tilbakemelding idag, han var på seminar i København, og etter hva jeg kunne lese i ansiktet hennes hadde ikke overlege .... delegert noe videre.
Hvordan i all verden skulle vi få beskjedene vi var lovet?

Da var det på'n igjen da!

Alt måtte forklares på nytt.

Og nå håper jeg at jeg kan stole på overlege .... som idag sa at nå er journalene mine sendt over til Haukeland sykehus, og i morgen skulle jeg få tilbakemelding hvilke andre sykehus prøvene vil bli sendt til. Så igjen - jeg får vente å se....

Igjen, hadde jeg ikke spurt idag, så hadde ingen verdens ting skjedd.

Journalen som skulle oversettes til engelsk har blitt skvisa ned til en A4-side - så der må vi og igjen spørre om en ny.

Men, i går fikk jeg jo vite at jeg hadde en slags diagnose, som ikke var en eksakt diagnose...forstå det de som vil.

Idag på dette arket kunne jeg lese:

Diagnosis: Ovarian cancer?
Peritoneal cancer?
Sarcoma?
ESS?

Ikke orket å google disse diagnosene, det fører ikke noe godt med seg. Det blir bare mer tanker og spekulasjoner.

Idag har jeg brukt mye av energien min på å være frustrert, og jeg har virkelig tømt meg til tre av sykepleierne på avdelingen. Men når de kommer innom rommet mitt og spør hvordan jeg har det, så ber de jo litt om det. Sykepleierne her er fantastiske. De har mye å lære leger om det å være et medmenneske, vise litt følelser og empati. De er virkelig med på å gjøre hverdagen vår ganske mye bedre.

Nå ligge vi (Frode og jeg) i hver vår seng, Frode litt småsyk. Hehe...glemte et øyeblikk at det er jo egentlig jeg og... jaja... Han har blitt forkjølet og vondt i halsen, men han blir godt ivaretatt her han og.

Nå har han fått en kopp te og vi skal nå ligge å kope litt foran TV'n før det blir kvelden her på Montebello.

Natti natti!

4 kommentarer:

Mari G sa...

Du er tøff! Med tanke på hva du gjennomgår og hvordan det norske helsevesenet har behandlet deg, så er jeg forundret over hvordan du klarer å tenke positivt. Skjønner at det bare er en liten del av hele reisen som kommer frem i en blogg, men du viser så mye pågangsmot og livsvilje gjennom den kampen du kjemper. Dessverre må du kjempe to kamper; en mot kreften og en mot helsevesenet. Det er ikke riktig at man skal bli behandlet slik, spesielt ikke i et så ressurssterkt land som Norge.

Lykke til videre, jeg følger med :)

Kjersti sa...

Så utrolig frustrerende at de ikke kan holde det de lover. Overlegen som er i Køben er jo helt bak mål når han lover ting han vet han ikke klarer. Nei, ærlighet er vel det minste du kan be om. Kjenner jeg blir provosert av legene du møter, nok en gang... Bra du spør dem, selv om jeg skjønner det er slitsomt å måtte være på hugget hele tiden.
Nå er det natten her i gården. Tenker fortsatt på kort og det begynner sakte, men sikkert å komme noen ideer.
God natt til dere begge. Sender dere bøttevis med gode tanker flere ganger om dagen. Klem!!

Anonym sa...

beundrer stå på viljen din Ida...

Simon sa...

Hei. Jeg har vært igjennom nøyaktig det samme da min mor hadde kreft. Men vi gjorde det slik at mamma ikke involverte seg med mindre det var hesiktsmessig. Vi lagde etter avtale med henne en "boble" rundt henne, slik at det var vi andre som brukte energi på leger, "krangling", alternative behandlinger osv. På den måten brukte mamma energien sin på det som var vesentlig: Kjempe mot kreften. IKKE bruk energien din på dette.
Prognosen til mamma var 3-6 mnd, hun levde i nesten 3 år...
Nå drukner du vel i velmente råd, men her er uansett ett til.
Mamma mente selv at det var besøket hos Matthew Manning i England som ga henne enrgi og styrke. Og vi andre merket jo at det var en stor forandring.
Jeg er selv meget skeptisk til healing, men det fikk meg jo til å tenke litt...
Følger med deg, og tenker på deg og dine.

Simon