onsdag 16. desember 2009

Mirakelkur

Som de fleste mødre ville gjort i en slik situasjon gjorde mamman min Alt hun kunne for at dette skulle gå bra, og jeg vil si hun fant mirakelkuren.


Et år før jeg fikk kreft dumpet mamma tilfeldigvis over en artikkel som omhandlet B17, et vitamin man finner i aprikoskjerner. B17 spiser opp proteinet rundt kreftcellen, bryter seg inn i cellen og sprenger den. Sammenliknet med cellegift dreper jo cellegiften både friske og syke celler, mens B17 kun angripe kreftcellene.


Christian Darling het legen som snudde livet mitt enda litt mer opp-ned. Daglig satte han injeksjoner med B17 på meg, men dette var ikke nok. Kostholdet måtte og endres, drastisk!! Sukker var det første jeg måtte kutte ut. Noe jeg aldri hadde hørt verken en lege eller sykepleier hadde fortalt meg tidligere. Sukker var mat for kreftceller. Her var det mye nytt å lære.


Vi sugde til oss informasjon og ny lærdom.



Hovedpoenget med selve dietten - livstilen er at jo renere du er innvendig, jo mer basisk du blir - jo mindre trives bakterier og virus.

Vi har møtt mye skepsis på veien, folk syns vi er totalt hjernevaska, men jeg tenker - så lenge det er kostholdet som endres...og vi nå er sunnere enn noen gang, og spiser bedre mat enn noen gang - så overlever vi dette og. Men, vi har en laaang vei igjen. Masse som må læres.

50/50

BEP kurer var tingen, uten at det sa meg så mye, men jeg hadde fått med meg såpass at dette kom til å bli tøft. Fikk et hefte over bivirkninger av behandlingen, men alt gikk så fort at jeg ikke rakk å fordøye det, plutselig var jeg i gang.



Først ned på operasjonsstua med Frode på slep. Jeg skulle få VAP.... husker panikken som spredde seg da jeg ble trillet inn i rommet, alt var sterilt, til og med over lampene var det beskyttelse. Halsen strupet seg og jeg husker jeg sleit med å få puste, og det ble verre da jeg ikke fikk ha med meg Frode inn på opersajonsrommet. Jeg rista og måtte få beroligende inn via en veneflon. Skjere i meg mens jeg var våken........



Før første kur kunne begynne måtte jeg igjen ned å tappe væske fra lungen - igjen 2 nye liter pleuravæske som ble sugd ut, og jeg kunne igjen puste litt lettere.



Dagene ble nokså like på sykehuset, alt ble rutine. Opp om morgenen, spise frokost ut å gå tur, så inn å bli koblet til Bjarne som cellegiftstativet mitt ble døpt om til. Så var det å ha med meg Bjarne på slep de neste ti-elleve timene.



Annenhver dag var det tapping av lunge og buk - mer pleuravæske.



Heldigvis var sykepleierne fantastiske mot oss, med oss mener jeg hele familien og venner som kom på besøk. Og Froden min fikk sove over hver eneste natt. Det var utrolig godt. Etter operasjonen med VAP slet jeg med mye angstanfall. Jeg trodde jeg ikke fikk puste, men forstod fort at det kun var VAP'en som klemte som gjorde det. Har den jo fortsatt inne den dag i dag, og merker ingenting til den.

Uansett så var det godt å ha noen der om natten, Frode sov nok ikke mye i begynnelsen. Tilsammen i løpet av en dag ble det rundt 5 liter som ble spylt inn i meg, sammen med de literne med vann jeg drakk så ble det naturligvis noen do-besøk.... og alt skulle jo foregå på bekken. For et styr.......... men må man så må man. Syns vel mer synd på sykepleierne som hele tiden måtte fly fram og tilbake å bytte disse bekkene....



50/50 var prognosen min for å overleve, men tanken på å dø var borte. Den hadde jeg første dagen jeg fikk vite det, så var jeg ferdig med det.



For det første tenkte jeg hele tiden at jeg var for ung til å dø, for det andre hadde jeg alt for mye å leve for. Frode og jeg skulle jo gifte oss, vi skulle ha barn, vi skulle skape oss en framtid, et liv.........

Selvsagt var jeg mye redd, men ikke for å dø, mer for ikke å bli ferdig med dette - tror jeg ....

Canser Origo Inserta

Den 19. mars ble jeg lagt inn på Montebello, (Radiumen) og etter en udersøkelse der viste det seg at diagnosen jeg hadde fått på BSS var feil. Hvorfor ble jeg ikke lagt inn hit med en gang? Hvorfor måtte jeg gjennom så mange undersøkelser - som nå viste seg å være så totalt unødvendig. Hvorfor la pasienter føle seg som forsøkskaniner på et sted som de bare må innse at de ikke har kompetansen som skal til?


Hvorfor bruke uker av mitt liv til å "leke" med? Uker som jeg kanskje ikke kom til å få igjen. Dyrbar tid som jeg gjerne skulle levd....


Selv om jeg fikk en ny diagnose ble jeg det ikke stor feiring av den grunn.


Origo Inserta, på norsk; eggstokkreft med spredning til buk- og bryst/lungehinne.



Mange tanker ble til kaos igjen... Måtte jeg operere ut eggstokkene, kom jeg aldri til å kunne få barn, kom jeg til å overleve?



Frode og jeg fikk i vårt nye forhold plutselig mye å ta stilling til. Det ble mange samtaler, mange klemmer, mye tårer, men vi var innstillt på dette skulle vi klare, sammen.

Dagene kom og gikk.......


Etter bursdagen min var det igjen inn på sykehuset til nye prøver.


Husker jeg fikk beskjed om at jeg skulle til en gynekoloigsk undersøkelse, greit det, been there, done that. Da jeg kom fram dit jeg skulle, ble jeg tatt i mot av en dame som virkelig skremte meg. Hun tok begge hendene mine i sine og visket "dette skal nok gå bra..." Var det noe jeg ikke hadde fått vite? Skulle jeg dø i morgen?


Jeg krabbet opp i stolen og ønsket bare å få dette fort overstått, noe kunne jeg bare drømme om. Stolen var ny, apparatene nye og dama hadde null oversikt på hvordan dette skulle manøvreres. Så stolen ble heist opp, så ned, så framover, så bakover. Resten orker jeg ikke fortelle om, men det ble en pinlig og en veldig ekkel opplevelse. Klarer heldigvis å flire av det idag... :o)


Dagene kom og gikk med uvisshet og nye undersøkelser.


CT skulle vise seg å være en gjenganger, og på BSS måtte jeg drikke kontrastvæske før undesøkelsen. Jeg ble så dårlig, kroppen bare støtet det ut. Samtidig hadde de funnet ut at jeg dagen etter skulle ta en ny undersøkele - hvor jeg da måtte ta klyster - to doser. Dette ble min værste natt i hele mitt liv. Hadde ikke Frode vært der, ja, så vet jeg ikke.


Husker han bar meg fram og tilbake til toalettet, sengen, dusjen, så på'n igjen.

Det er vel den eneste dagen..natten jeg har sittet i så mange timer på skåla og bedt til Gud om at det snart måtte gå over....


Det ble over to døgn uten væske og mat, og med ufattelig mye vondt.


Stakkars Froden min, for mye søvn de nettene ble det ikke.


Den 13. mars ble jeg tappet for første gang.

Tre leger og fire sykepleiere stod rundt meg da en gynekolog - av alle ting - stakk hull i lungehinnen min for så å suge ut 1.5 liter pleuravæske. Jeg besvimte og besvimte, følte meg som en forsøkskanin, og besvimte igjen. Mamma satt krokete i et hjørne og orket ikke se, pappa strakte lang hals og skulle ha meg seg alt. Husker jeg klemte hånda hans, visste ikke jeg kunne være så sterk. Dette var vondt! Men, skulle vise seg å bli en vanlig greie jeg måtte gjennom mange mange ganger.


Dagen etter ble buken tappet, 2 liter ble igjen sugd ut av meg. Real slankekur på to dager.


Prøver ble tatt av væsken, og de konkluderte med sarkom, en kreftform som fyller alle hulrom i kroppen med væske.


Jeg ble sendt hjem! Fortsatt uviten om hva som kom til å skje videre.

En lettere influensa

Jeg husker så godt at Pål, sjefen min fikk meg til slutt å dra til legen. Jeg hostet vel så fælt at de ikke orket å ha meg på kontoret. Dette var i begynnelsen av mars.
Den influensaen som jeg flere ganger hadde fått beskjed om at jeg hadde var plutselig ikke influensa, i så fall av et merkelig slag, for jeg fikk umiddelbart time på BSS til røntgen. Der viste det seg at høyre lungehinne var full av væske, og at dette kanskje kunne forklare hvorfor jeg hostet så mye samt måtte sitte å sove.
Innlagt ble jeg også, samme dag. Jeg var så forvirra, hvorfor måtte jeg legges inn, jeg hadde jo bare en lettere influensa?

Jeg ble trillet fra undersøkelses rom til undersøkelsesrom, tok utallige prøver.
Opplevelsene var mange og mange mindre hyggelige.

Den verste opplevelsen kom alikevel den 6.mars, på bursdagen min. Jeg husker jeg satt på rommet "mitt" og ventet på at mamma skulle komme, men en lege kom før henne. Han hadde med seg en perm og begynnte å lese høyt. Husker lite av hva han sa - ordene bare ble til grøt i hodet mitt, for jeg hadde hørt ordet kreft! "Du har høyst sannsynlig kreft, vi leter nå bare etter hovedtumoren". Så gikk han................ Sykepleieren som satt i en stol og ventet på at han skulle bli ferdig så opp på meg og spurte; "vil du ha fiskepudding". Dette er det dummeste spørsmålet jeg noen gang har fått, og vil komme til å få. Jeg hadde nettopp fått høre at jeg skulle dø, også spør noen meg om fiskepudding? Jeg klarte ikke samle tankene, følelsene tok fullstendig overhånd. Jeg ringte mamma, hun svarte ikke. Prøvde pappa, han fikk hetta og begynnte å gråte, høyt i telefonen. Herregud, hva hadde jeg klart å påføre familien min?
Fikk tak i Frode, han skulle komme med en gang. Så ringte jeg Asle, han skulle få tak i mamma for meg, og komme han og. Jeg husker ikke tiden mellom samtalene og tiden som gikk før de var hos meg....

Husker Frode kom, han krøyp opp i senga mi holdt rundt meg og sa at dette klarer vi! Vi skal gifte oss!

Man kan si at det ble en litt annerledes bursdag, men familien var samlet hjemme hos mamma og Asle til taco, med et sterkt håp om at legene tok feil.