Ny dag, nye muligheter!

Det verste sjokket har lagt seg, og jeg har klart å roe meg. Det tok noen timer i går og noen liter med tårer, men jeg har bestemt meg for å se det som et spark bak til ikke å gi opp. Nå kan jeg ikke lenger sitte her å vente på at legene i Norge skal fikse noe... Men, det er tragisk... når man er i en slik situasjon så er ikke overskudd og pågangsmot det man har pluss av... Hverken jeg eller pårørende... men men... Frode er i full gang med å få orden i journaler, epikriser, analyser på prøverestultater etc. så er neste steg å få de oversatt til engelsk.

Håper sykehuset kan hjelpe oss med det, for mesteparten er jo gresk....selv om det er på norsk.

Pappa har satt i gang gud og hvermann for å underøke andre alternative sykehus, Frode og. Men, jeg håper jo fortsatt at vi får noen resultater fra Boston.

Det var jo det sykeste med hele gårsdagens episode. At hun bare kan avfeie meg slik, uten å vite. Ta fra meg håpet på den måten....

Hørte av sykepleieren idag at også legen ble lei seg i går, og det var godt å høre.

Legens begrunnelse til mamma, pappa og Frode var at jeg i går var mer direkte enn jeg har vært tidligere, men at vi hadde pratet litt forbi hverandre.... Hvordan man kan prate forbi hverandre når det dreier seg om et dødsbudskap lurer jeg fortsatt på... men men...

Dagen i går var som sagt tøff. Dette var ikke bare som et slag i ansiktet, følte meg i grunn totalt mørbanka. Samme hvor lite håpet er for at det skal gå bra, samme hvem det er snakk om, så burde det ikke være lov å si noe slikt.

Kl 15. 00 idag skal vi ha nok et møte med en lege her på Montebello. Nå med sjefen til overlegene - så får vi.

Tusen takk for all støtte, sms'er, mail og telefoner som tikket inn i går. Bloggen i går ble nok vel drøy..... men måtte få det ut. Kan vel si at jeg var litt utenfor meg selv i går.