torsdag 6. mai 2010

Kanskje John Wayne kan redde meg?

Sitter med fingrene på tastaturet og vet ikke helt hvor jeg skal begynne å trykke…. Dagen i dag…denne uken…… Kontrastene for hvordan utsiktene så ut på mandagen – kontra i dag er bare enorm. Jeg skriver….og sletter… dette er ikke lett. I dag ble det lagt opp et løp for meg for at jeg skal leve (forhåpentligvis), mens det på mandagen lå mer i kortene at jeg skulle legges inn på palliativ avdelig med smertelindring for å dø. Fordi vi klagde og ble hørt, fordi nye leger kom til, med ny innstilling og kompetanse så er min situasjon snudd opp ned.
Møte i dag var intens, og vi er totalt utladet. Jeg vet mye mer nå hva som venter meg, samtidig som jeg ikke vet hva jeg kan forvente. Situasjonen min er forverret da cellekuren jeg har fått har vist seg og ikke fungere. Null effekt i seks uker bortsett fra litt håravfall. Frode, pappa og Morten var med på møte i dag hvor vi ble møtt av sjefskirurgen, en onkolog spesialist, patolog spesialist etc. De beste Radiume har å tilby.

Frode synes sjefskirurgen liknet på John Wayne, og Morten syns det var bra å ha han med på laget :o) så da satser vi på det.
Selv sitter jeg igjen med en følelse av at vi nå møtte mennesker med en ekstrem høy kompetanse på sitt felt, samtidig som de hadde en menneskelig side og klarte å vise den.
Vi fikk endelig god oversikt over alt som har blitt gjort i kulissene som vi ikke har fått noen informasjon om tidligere, vi fikk et ryddig bilde av dagens situasjon og hva jeg hadde av valgmuligheter. Utsiktene mine for å bli helt frisk er små, og at jeg i det hele tatt har levd så lenge var også noe de satte spørsmålstegn ved. Det at kreften viser seg å være hormonbetinget har visst reddet meg.
De snakket mye om at det de nå kunne gjøre for meg, var å vinne tid. Fem år til var vel ikke å forakte?? Fæle ord å høre. Det er jo ikke det jeg har som mål, jeg skal jo bli frisk!

Valgene de ga meg:
1. Ikke gjøre noe i det hele tatt…
2. Starte med en ny type cellegift kombinert med hormonbehandling.
3. En omfattende operasjon for å se om noe av vevet i mage/buk kan fjernes, for så å begynne på cellegift kombinert med hormonbehandling.

Det første valget er jo ikke et alternativ, da dør jeg jo kjapt.
Valg nr. 2 er heller ikke et så aktuelt valg da kroppen min nok ikke vil tåle cellegiften pga volumet i magen. Så da ser jeg kun et alternativ igjen som kan være aktuelt.
Operasjonen er stor og omfattende og selvsagt ikke uten risiko. Kirurgen pratet om at den kunne ta opp i mot tolv timer….men og at den kanskje måtte taes i flere omganger med noen dagers mellomrom. Her skal de prøve å fjerne så mye vev som mulig for å lette belastningen på kroppen min, men…jeg kan være så uheldig at de ikke kan fjerne noe som helst, at det sitter fast i tarmer og andre organer…
Så kom den verste delen…Vi ble selvsagt spurt om vi hadde pratet om døden, for det er plutselig mer reelt enn noen gang. Her satt jeg med en klump i halsen, for det er knallhard fakta vi får servert, og selv om det er tøft, og det garantert blir mye mye tøffere så er jeg så innstilt på at det her skal gå bra. Når legen snakker om at de mulig må fjerne livmor, eggstokker, tarmer etc…. at jeg kanskje får utlagt tarm i en periode, så klarer jeg i hvert fall ikke enda å se brutaliteten i det, for dette skal jo ordne seg!

Men, angsten, panikken og redselen kommer vel når tiden for operasjon nærmer seg.
Så helt på kanten så kan jeg faktisk nå gå inn i min siste uke – i mitt liv....

Jeg velger å tro at dette skal gå bra, men jeg klarer ikke å slippe tanken på at hadde vi ikke ordnet oss selv – så hadde jeg blitt servert døden med en gang. Nå gir de meg i hvert fall en mulighet til å få noen år ekstra, og så får vi jobbe videre på egenhånd for å finne andre muligheter for å bli helt frisk etterpå. Eller at kreftforskningen finner ut av hva denne ”ida-sykdommen” er. De har sendt vevsprøver til flere patologer rundt om i verden, og aldri har noen sett liknende. Helt utrolig. Hvorfor må akkurat jeg være så sær?? Verden er noen ganger veldig urettferdig.
Operasjonen blir nok gjennomført i slutten av neste uke, og med god hjelp fra Terje har jeg tro på at dette vil gå bra.

Før jeg avslutter dagens blogg må jeg igjen si tusen tusen takk til Morten for at du også i dag ble med oss på møte. Vi er jo blitt litt herdet på beskjeder gjennom det siste året, men skjønner godt at dette kanskje ble litt mer enn det du hadde regnet med. Vi hadde ikke vært her vi er i dag uten deg.

Og så må jeg nevne at Frode og jeg har 2 mnd. Bryllupsdag i dag :o) og vi er mer forelsket enn noen gang. Elsker deg Froden min!! Long time…for ever….

16 kommentarer:

MJ sa...

Utladet er dagens understatement for min del. Sitter med en enorm lettelse følelse, blandet med mye annet. Oppsummert var dette et møte med harde fakta og gjennopprette tillit.
Takk for fine ord Ida, men det er et privilegium å få lov til å hjelpe. En stor takk tilbake at jeg får lov til å bidra :'-)

Et lite John Wayne sitat er vel da på sin plass:
“Courage is being scared to death but saddling up anyway”

Detta blir tøft Ida, men heldigvis er du tøff nok til å klare det...

MJ sa...

au..ble revet med av John Wayne og glemte å gratulere med 2 mnd. bryllupsdag. Smiler hver gang jeg tenker på det fantastiske bryllupet :-)

Erling H. sa...

Du veit ikkje kven eg er, men eg har fulgt med bloggen din:) Da er skikkeleg trist å lesa da du har skrevet idag, eg ønske i da aller lengsta at da skal gå bra til slutt, da må jo da på eit vis. Kjempefint at du ikkje gjer opp, er ingen vits i da, berre å kjempa vidare!! Da finnest alltid håp, sjølv om oddsen er imot deg, så finnest da dei som klara å gjera da umulega....eg trur verkeleg du kan vera ein av dei, visa at da er verdt å kjempa, uansett. Eg ska senda deg masse gode tanka, aldri, aldri gje opp! Er kjekt å lesa at du har så mangen rundt deg (ektemann, vennar, familie) som bryr seg om deg og støtte deg, da håpa eg gjer deg masse styrke:)

kari.kraft.borgen sa...

Kjære, kjære Ida
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive... Ord blir fattige i denne sammhengen...
Vanvittig sterke ord og føleser på bloggen din de siste dagene, men er veldig glad for at du orker på å dele det med oss. Jeg leser mens tårene triller... og jeg leser
tross alt bare om det du opplever på kroppen...

Tenk at endelig etter altfor mange uker begynner å gjøre noe... Jeg tror og håper du skal komme deg igjennom operasjonen. Du er vanvittig sterk og gir deg aldri. Det viser du gang på gang. Den styrken du, sammen med Frode og familie viser er helt ufattelig!!!

Gratulere så mye med 2 månders jubileum!! :) Det var ett fantastisk bryllup!! Måtte du og Frode få mange, mange, mange gode år sammen!!!

Også gleder jeg meg masse til du er operert og frisk som en fisk igjen!! Så kan begynne med pumptimer igjen sammen!! :) Skal vi si 2011???

Vanvittig glad i deg Ida!! Stå på!!!
Masse, masse klemmer

Kjersti sa...

Så godt å lese at dere endelig blir tatt på alvor, og så godt og vondt på samme tid å lese tankene dine. Du skal bli frisk, sånn er det bare, Jeg sitter og tenker på alt vi pratet om på Madeira. En kjempefin tur og mange gode stunder. Du er en utrolig sterk og flott jente. Og det hadde vært gøy å ta en tur tilbake dit når du blir frisk igjen :)

Tenker masse på deg og dere. God klem fra Kjersti,

Anonym sa...

Kjære Ida
Sterkt å lese din blog i dag. Irriterer meg at det har tatt så lang tid før du har blitt tatt på alvor på Radiumen. Men det gleder meg at de beste folka nå er koblet på din sak, endelig!
Når man snakker om å kjøpe tid, (5 år), så må vi tro at det iløpet av en tid vil være noen som kan gi deg rett diagnose, slik at du kan bli kurert???
Jeg har klokketro på at dette skal gå bra.
Martin K

Tuva Kompen sa...

Klem til dere alle

Anonym sa...

Utrolig sterk lesing av en utrolig spesiell jente! Endelig fikk du den hjelpen og du har krav på Ida!

Skule så ønske du kunne bruke litt av pengene vi holder på å samle inn til å gjøre noe hyggelig i helga. Det er vel antagelig ikke så mye du orker eller har lyst til, men ser for meg deg og verdens beste kjæreste på et romantisk sted... Det behøver ikke være så langt unna men litt avveksling på et hotell f.eks. med varme bad og lekkert rom og nydelig musikk og levende lys...

Unner deg så veldig å bli frisk og beundrer deg for motet og ståpåviljen din. Du er helt RÅ!!!

Håper du får noen fine stunder i helga iallefall!

Vi er flere tusen på FB-siden din som unner deg det!

Stor godbedringklem fra Tone

Pearl sa...

Grusomme valg, men jeg øyner jo også håp i valgene. Jeg håper så inderlig at operasjon kan være tingen!

Krus sa...

Gratulere med bryllupsdagen! I ovrskriften skinner et snev av humor gjennom og det er bra. Er spent hva som skjer neste uke. Du skriver så flott at det er en opplevelse hver gang å lese blggen din. Takk at du deler dette med oss.

maren cathinka sa...

Lykke til Ida - og endelig ser du at all kampen ikke er bortkastet. Dette skal gå! Klem

Siv Anita sa...

Krysser fingrene for deg!!!
Dette går bra!!!

bell4trix sa...

Heisann Ida,

Akkurat funnet bloggen din og lest igjennom den. Det har vært virkelig tøffe tak,det burde virkelig ikke være sånn men det er vist litt sånn på flere plan i helsenorge -IKKE BRA!! Men nå ser det jo litt lysere ut iallefall. Noe skjer! Jeg krysser alt -dette MÅ bare gå bra! Masse lykke til! Og takk for at du skriver og deler, det er nok til hjelp for mange! <3

bell4trix sa...

Og Gratulerer SÅ MYE med bryllupsdagen! Må være herlig! (var det jeg egentlig klikket meg inn her for å si! :p )

Måtte lykken fortsette å gro -som gresset bak do! <3
:D :D :D

Kristine sa...

Ville bare gratulere med bryllupsdagen, jeg håper dere hadde en fin dag tross alt. Endelig har jeg inntrykk av at dere har funnet fram til de rette folka på Radiumen og hvis John Wayne er involvert tror jeg sikkert at dette går bra.

Cecilie sa...

Gratulerer så mye med 2 mndr bryllupsdag! Hærlig å være gift, er det ikke??! ;)

Det er godt å høre at dere har fått de beste av de beste til å hjelpe deg fremover nå.

Klem