lørdag 1. mai 2010

Jeg er redd!


Idag kom straffa! Siden jeg hadde en dag med energi i går, måtte jeg selvsagt bli tom idag. Har hatt en sviende utmattende følelse i kroppen idag, og stort sett ligget på sofaen. Først hjemme, så hos pappa og nå hjemme hos mamma.
Nå har vi lagt oss, Frode og jeg deler en seng på 1,20 hjemme hos mamma - litt trangt, men det funker.
Jeg får ikke sove nå...... sliter med pusten. Det er tungt å sitte, tungt å gå, tungt å ligge........ Føler jeg sprekker snart. Hvorfor skyver legene dette bare foran seg? Hvordan kan de la være å se på dette som et problem? Venter de bare på at jeg skal dø - så problemet forsvinner av seg selv?

Hadde egentlig ingen planer om å legge ut slike bilder her på bloggen, men nå har jeg snart ikke noe mer å tape. Dør jeg nå, så skyldes det sommel og ansvarsfraskrivelse fra legene på Radiumen, og tenk at dette er vanlige rutiner...?
Jeg vet jo etter å ha pratet med en god del pasienter at de opplever mye som ikke skal skje på norske sykehus idag.
Vi har blitt lovet oppfølging gang på gang uten å få det, vi har sendt mail som vi skulle få svar på, men heller ikke fått noen tilbakemelding på....vi har forsøkt sms, ringt, møter....... hva skal til?

Jeg kunne helt sikkert dratt inn på sykehuset nå i kveld, men jeg vet - av erfaring, at jeg kun ville bli proppet full med smertestillende. Og det er jo ikke det at smertene er utholdelige, men følelsen av ikke å få trekt pusten godt nok, følelsen av at jeg snart sprekker - det gjør meg redd, og det klarer ingen smertestillende i hele verden å dempe.

Hvorfor var de så opptatt av å finne ut av hvor kreften hadde startet så lenge de trodde den stammet fra underlivet, men når de nå har gått bort fra det ikke vil lete mer? Hvordan kan de nå si at jeg får riktig behandling uten å være sikre på noen ting?? Det er to steder i kroppen jeg får vondt når jeg får smerter, og det er i tarmen og magen, hvorfor ikke lete mer der? Er det et nederlag å oppdage at de kanskje har tatt feil?
Er det så rart jeg får slike tanker?

De rundt meg er bekymret nå, og vi går mange runder hver dag for å finne ut av og evaluere hva vi skal. Hvem skal trekkes inn i dette nå, hvor skal vi henvende oss...hvor kan vi kanskje få litt hjelp og forståelse???

Skal inn til mandag for ny cellekur, men jeg tør heller ikke lenger dra alene. Rett og slett redd for behandlingen jeg får....Vet jo at flere på sykehuset er innom og leser, og noen tar seg garantert nær av at jeg skriver rett fra hjertet hvordan jeg føler og opplever det.

Til uken skal det skje ting, nå bare må det!

10 kommentarer:

Susanne sa...

Kjære vakre Ida!

Det er lett å forstå at du er redd, og det er lett å forstå at du er frustrert over ansvarsfraskrivelsen du har møtt fra legene som behandler deg. Jeg skulle så gjerne ønske det var noe jeg kunne gjøre for å lindre. Jeg skulle så gjerne tatt bort smerten for deg, tatt bort kreften og tatt bort frustrasjonen. Desverre blir ord så fattige.

Jeg syns det er bra at du legger ut bilder her. Som fotograf vet jeg at bilder sier mer enn tusen ord, og du har mye å formidle. Gjennom orden og bildene dine kan leserne, og de fra sykehuset som kikker innom, faktisk se din lidelse og hva du er redd for. Det er beundringsverdig at du våger! Og jeg mener det mer enn noe annet når jeg sier at ALLE på sykehuset burde lest bloggen din og forstått hvilken påvirkning og påkjenning dette er for deg og de rundt deg.

Sender deg mange klemmer i kveld og skulle som sagt ønske at det var noe jeg kunne gjøre. Jeg tenker masse på deg og ber for deg. Ikke gi deg! Tøm deg her inne, la verden se hva du kjemper mot og ta imot all den støtte og trøst som leserne gir deg.

Riktig behandling kommer en vakker dag. Eller kanskje på en helt vanlig dag...! Vi satser på at den vakre og vanlige dagen kommer veldig snart!

Jeg gleder meg fortsatt til hjemmelaget italiensk is på union brygge. ;) You and me, baby!! :D

Glad i deg!

Anonym sa...

Har du kanskje en Facebook side? Hvis ikke...hva med å opprette en...
Jeg er mer enn gjerne med på å trekke oppmerksomheten i din retning, kanskje noen da vil føle seg presset til å ta livet ditt mer alvorlig...

Klem May-Britt

Susanne sa...

Hei May-Britt.

Her er link til facebooksiden:

http://www.facebook.com/?ref=home#!/group.php?gid=106774582693896&ref=ts

Bli gjerne medlem! :)

Anonym sa...

Er så bra at noen sier ifraselv om det skulle være totalt unødvendig i helsenorge. Stå på!!!!!!!!!

Cathrine sa...

Ida!

Sendte deg akkurat en mail med tips om en fantastisk lege på Volvat, dr. Peder Sandvold-Olsen, spesialist i mage- og tarmsykdommer.

Kris sa...

Fint at du legger ut bilde Ida, håper mange fra sykehuset ser det og forstår hvor vondt du har det.

Har tenkt mye på deg de siste dagene og håper vi kan lese noen gode nyheter denne uken.

Anonym sa...

Ikke rart du/dere blir redde og engstelige..
Kjenner at jeg blir SINT... sånn skal det ikke være, enn skal føle seg ivaretatt og møtt..
Stå på på mandag, krev din rett..

Varme klemmer og tanker din vei,
Anne L
PS: Forventer at noe blir gjort.

Anonym sa...

Det er vond lesning i bloggen din! Du har vært igjennom så mye. Kreft er en tøff sykdom som stort sett tar noe fra livet ditt, og av og til selve livet.
Jeg har selv vært behandlet på Radiumen det siste året. Fikk diagnosen benkreft i mars 2009,både operert og hatt 9 knalltøffe cellegiftkurer der. Jeg mener å ha sett deg og ditt vakre ansikt der ifjor. Hadde du cellegiftkurer i april ifjor?
Det er flott og høre hvordan mannen din er en god støtte. Jeg har selv en samboer som har støttet meg hele veien. Godt at dere har fått sagt ja til hverandre.
Jeg håper så inderlig at du får den hjelpen du har behov for og trenger. Jeg krysser alt for at du finner og får en behandling som kan hjelpe.
Hilsen Åse Kirstine Jægtvik, www.voksenogkreftsyk.blogspot.com

Anonym sa...

Hei,

Følger bloggen din og syntes du er en meget tøff jente. Ut fra det jeg leser er det en utrolig styrke i forholdet deres som hjelper dere langt på vei. Vil ønske dere lykke til videre og ber dere ts en titt på denne 'linken:
http://www.humlegaarden.com

Dere får nok mange slike, men vi vil så gjerne hjelpe.

Krysser fingrene for dere :)

Meg

Det lille huset med druehagen sa...

Kjære Ida.
Ble oppmerksom på deg på fb. Har lest hele bloggen din nå og er helt "blown away". Så mye du må igjennom, så mye vondt du har. Du gjør enormt inntrykk på meg. Skal følge deg heretter, krysse fingre for deg! Dette kommer til å gå bra!! Stå på og kjemp med nebb og klør, det er verdt det!!
Mange klemmer fra Gro-Beate