Jeg er redd!

Idag kom straffa! Siden jeg hadde en dag med energi i går, måtte jeg selvsagt bli tom idag. Har hatt en sviende utmattende følelse i kroppen idag, og stort sett ligget på sofaen. Først hjemme, så hos pappa og nå hjemme hos mamma.
Nå har vi lagt oss, Frode og jeg deler en seng på 1,20 hjemme hos mamma - litt trangt, men det funker.
Jeg får ikke sove nå...... sliter med pusten. Det er tungt å sitte, tungt å gå, tungt å ligge........ Føler jeg sprekker snart. Hvorfor skyver legene dette bare foran seg? Hvordan kan de la være å se på dette som et problem? Venter de bare på at jeg skal dø - så problemet forsvinner av seg selv?

Hadde egentlig ingen planer om å legge ut slike bilder her på bloggen, men nå har jeg snart ikke noe mer å tape. Dør jeg nå, så skyldes det sommel og ansvarsfraskrivelse fra legene på Radiumen, og tenk at dette er vanlige rutiner...?
Jeg vet jo etter å ha pratet med en god del pasienter at de opplever mye som ikke skal skje på norske sykehus idag.
Vi har blitt lovet oppfølging gang på gang uten å få det, vi har sendt mail som vi skulle få svar på, men heller ikke fått noen tilbakemelding på....vi har forsøkt sms, ringt, møter....... hva skal til?

Jeg kunne helt sikkert dratt inn på sykehuset nå i kveld, men jeg vet - av erfaring, at jeg kun ville bli proppet full med smertestillende. Og det er jo ikke det at smertene er utholdelige, men følelsen av ikke å få trekt pusten godt nok, følelsen av at jeg snart sprekker - det gjør meg redd, og det klarer ingen smertestillende i hele verden å dempe.

Hvorfor var de så opptatt av å finne ut av hvor kreften hadde startet så lenge de trodde den stammet fra underlivet, men når de nå har gått bort fra det ikke vil lete mer? Hvordan kan de nå si at jeg får riktig behandling uten å være sikre på noen ting?? Det er to steder i kroppen jeg får vondt når jeg får smerter, og det er i tarmen og magen, hvorfor ikke lete mer der? Er det et nederlag å oppdage at de kanskje har tatt feil?
Er det så rart jeg får slike tanker?

De rundt meg er bekymret nå, og vi går mange runder hver dag for å finne ut av og evaluere hva vi skal. Hvem skal trekkes inn i dette nå, hvor skal vi henvende oss...hvor kan vi kanskje få litt hjelp og forståelse???

Skal inn til mandag for ny cellekur, men jeg tør heller ikke lenger dra alene. Rett og slett redd for behandlingen jeg får....Vet jo at flere på sykehuset er innom og leser, og noen tar seg garantert nær av at jeg skriver rett fra hjertet hvordan jeg føler og opplever det.

Til uken skal det skje ting, nå bare må det!