Stort svart hull

I dag tidlig da jeg våknet skjønte jeg ingen ting……… ikke hvor jeg var, hva som hadde skjedd, hvilken dag det var osv osv. Jeg følte meg helt lost. Det var som å våkne opp etter å ha ligget i koma – og det trodde jeg og seriøst at jeg nettopp hadde.
I dag har jeg blitt oppdatert opptil flere ganger om hva som har skjedd siden onsdag, men surrer fortsatt. Ekkel og skremmende følelse å kjenne på….. bare som i dag tidlig hvor jeg skulle svare på en sms fra Lisa, og jeg ikke lenger klarte å bruke ordlista på telefonen….
Plutselig får jeg røkninger i kroppen som jeg heller ikke klarer å kontrollere.
Men, det verste er og ikke ha kontroll… jeg er bare ikke helt ”MED” på hva som skjer rundt meg – med meg.
Det jeg har forstått er at cellekuren ble for kraftig, så jeg har fått motgift, motgift som pumpes inn intravenøst hver 8. time. Væsken er helt blå, noe som gjør at også urinen blir blå….merkelig syn.
Selv om jeg får motgift betyr det heldigvis ikke at kuren ikke fungerer. Heldigvis………

Har noen små glimt av hva jeg sist husker….
På torsdag hadde jeg besøk av Susanne og Martin. Jeg husker de kom, at vi pratet litt…………..men, that’s it! Fredag formiddag husker jeg bare at pappa var her og holdt rundt meg. Han sa; ”bare gråt jenta mi….det er bra. Dette går bra!” Ettersom det var mørkt på rommet trodde jeg det var natt, men Frode fortalte meg nå at det var på rene formiddagen…..Så Froden min har stelt og vasket meg og fått i meg alle piller og innom alle toalettbesøk. – I gode og onde dager… er det ikke det som blir sagt….? –
Mange sorte hull her……
Mamma har vært her i hele dag, det husker jeg. Og i dag har jeg klart å holde glasset selv, gått på do alene, for å si det selv – gjort store fremskritt.
Noe som er veldig spesielt er at på rommet ”mitt” her på Montebello henger det et bilde som har samme navn som bloggen min; veien….. velger å tro at det er et godt tegn på at her starter veien til et nytt og friskt liv.