Kanskje John Wayne kan redde meg?

Sitter med fingrene på tastaturet og vet ikke helt hvor jeg skal begynne å trykke…. Dagen i dag…denne uken…… Kontrastene for hvordan utsiktene så ut på mandagen – kontra i dag er bare enorm. Jeg skriver….og sletter… dette er ikke lett. I dag ble det lagt opp et løp for meg for at jeg skal leve (forhåpentligvis), mens det på mandagen lå mer i kortene at jeg skulle legges inn på palliativ avdelig med smertelindring for å dø. Fordi vi klagde og ble hørt, fordi nye leger kom til, med ny innstilling og kompetanse så er min situasjon snudd opp ned.
Møte i dag var intens, og vi er totalt utladet. Jeg vet mye mer nå hva som venter meg, samtidig som jeg ikke vet hva jeg kan forvente. Situasjonen min er forverret da cellekuren jeg har fått har vist seg og ikke fungere. Null effekt i seks uker bortsett fra litt håravfall. Frode, pappa og Morten var med på møte i dag hvor vi ble møtt av sjefskirurgen, en onkolog spesialist, patolog spesialist etc. De beste Radiume har å tilby.

Frode synes sjefskirurgen liknet på John Wayne, og Morten syns det var bra å ha han med på laget :o) så da satser vi på det.
Selv sitter jeg igjen med en følelse av at vi nå møtte mennesker med en ekstrem høy kompetanse på sitt felt, samtidig som de hadde en menneskelig side og klarte å vise den.
Vi fikk endelig god oversikt over alt som har blitt gjort i kulissene som vi ikke har fått noen informasjon om tidligere, vi fikk et ryddig bilde av dagens situasjon og hva jeg hadde av valgmuligheter. Utsiktene mine for å bli helt frisk er små, og at jeg i det hele tatt har levd så lenge var også noe de satte spørsmålstegn ved. Det at kreften viser seg å være hormonbetinget har visst reddet meg.
De snakket mye om at det de nå kunne gjøre for meg, var å vinne tid. Fem år til var vel ikke å forakte?? Fæle ord å høre. Det er jo ikke det jeg har som mål, jeg skal jo bli frisk!

Valgene de ga meg:
1. Ikke gjøre noe i det hele tatt…
2. Starte med en ny type cellegift kombinert med hormonbehandling.
3. En omfattende operasjon for å se om noe av vevet i mage/buk kan fjernes, for så å begynne på cellegift kombinert med hormonbehandling.

Det første valget er jo ikke et alternativ, da dør jeg jo kjapt.
Valg nr. 2 er heller ikke et så aktuelt valg da kroppen min nok ikke vil tåle cellegiften pga volumet i magen. Så da ser jeg kun et alternativ igjen som kan være aktuelt.
Operasjonen er stor og omfattende og selvsagt ikke uten risiko. Kirurgen pratet om at den kunne ta opp i mot tolv timer….men og at den kanskje måtte taes i flere omganger med noen dagers mellomrom. Her skal de prøve å fjerne så mye vev som mulig for å lette belastningen på kroppen min, men…jeg kan være så uheldig at de ikke kan fjerne noe som helst, at det sitter fast i tarmer og andre organer…
Så kom den verste delen…Vi ble selvsagt spurt om vi hadde pratet om døden, for det er plutselig mer reelt enn noen gang. Her satt jeg med en klump i halsen, for det er knallhard fakta vi får servert, og selv om det er tøft, og det garantert blir mye mye tøffere så er jeg så innstilt på at det her skal gå bra. Når legen snakker om at de mulig må fjerne livmor, eggstokker, tarmer etc…. at jeg kanskje får utlagt tarm i en periode, så klarer jeg i hvert fall ikke enda å se brutaliteten i det, for dette skal jo ordne seg!

Men, angsten, panikken og redselen kommer vel når tiden for operasjon nærmer seg.
Så helt på kanten så kan jeg faktisk nå gå inn i min siste uke – i mitt liv....

Jeg velger å tro at dette skal gå bra, men jeg klarer ikke å slippe tanken på at hadde vi ikke ordnet oss selv – så hadde jeg blitt servert døden med en gang. Nå gir de meg i hvert fall en mulighet til å få noen år ekstra, og så får vi jobbe videre på egenhånd for å finne andre muligheter for å bli helt frisk etterpå. Eller at kreftforskningen finner ut av hva denne ”ida-sykdommen” er. De har sendt vevsprøver til flere patologer rundt om i verden, og aldri har noen sett liknende. Helt utrolig. Hvorfor må akkurat jeg være så sær?? Verden er noen ganger veldig urettferdig.
Operasjonen blir nok gjennomført i slutten av neste uke, og med god hjelp fra Terje har jeg tro på at dette vil gå bra.

Før jeg avslutter dagens blogg må jeg igjen si tusen tusen takk til Morten for at du også i dag ble med oss på møte. Vi er jo blitt litt herdet på beskjeder gjennom det siste året, men skjønner godt at dette kanskje ble litt mer enn det du hadde regnet med. Vi hadde ikke vært her vi er i dag uten deg.

Og så må jeg nevne at Frode og jeg har 2 mnd. Bryllupsdag i dag :o) og vi er mer forelsket enn noen gang. Elsker deg Froden min!! Long time…for ever….