Dagen i går var fin, men så kom kvelden. Igjen ble jeg plutselig bare tom, jeg ble uggen i kroppen og alt var bare dumt. Frode fikk dyttet meg opp trappen og i seng, og jeg sovnet gråtende på armen hans. Før vi sovnet pratet vi om noe vi lenge har ungått, men som jeg har tenkt mye på....døden. Selv om sansynligheten nok er høyere for at man dør i en trafikkulykke, så er ikke det noe man går og tenker på til daglig, men når man lever med kreft, så blir alt reelt på en helt annen måte. De tankene kommer innimellom enten man vil eller ikke. Jeg tror ikke jeg er redd for å dø, men jeg er mer redd for de jeg etterlater meg. Det er ikke riktig at man skal gå bort før foreldrene sine. Hvem skal da ta seg av de når de blir gamle? Hvem skal komme på besøk, rote, spise og dra igjen :o) Hvem skal prate hull i hue på dem da?? Og Froden min.... vil han klare å starte på nytt igjen? Vi pratet litt om dette, og selv om jeg fikk høre det jeg ville høre av han, så var det tungt. Jeg fikk og fortalt han hvordan jeg vil ha begravelsen min, ganske sykt...jeg vet...men, men...
Så ble vi enig om at vi var ferdig med dette emne for en stund.
Men, tro ikke at jeg kommer til å gi opp. Jeg har fortsatt bare et mål; og det er å bli frisk!
Natten i natt har vært preget av urolig søvn, men da er det ubeskrivelig godt å bare krype tett inntil Frode hver gang jeg våkner.
Idag ble jeg vekket av en telefon fra sykehuset. De ringte for å kalle meg inn til møte, men det ble jeg jo av en forvirra dame i går som lurte på om jeg visste hvor Radiumen lå?? 14.15 fikk jeg beskjed om å komme i går, og idag ble jeg spurt om jeg kunne komme før 12, men jeg ble enig med den stressede damen i andre enden idag at vi kommer kl. 14.15. Så nå grugleder jeg meg. Håper så inderlig at de har noe positivt å komme med vedr. magen min. Jeg er redd den snart kveler meg.
19. oktober
for 9 år siden
5 kommentarer:
Satt med en klump i halsen da jeg leste dette. Ingen skal behøve å måtte ha den praten :(
Jeg krysser fingrene for deg. Lykke til på møtet i dag. Det er så leit at kommunikasjonen er så dårlig som den er.
Sitter helt stille etter å ha lest innlegget ditt. Jeg tenker at ingen har noen garanti for hva som skjer med oss i morgen og at vi faktisk må leve dagen som det var den siste, I det mener jeg at vi må være gode og snille med hverandre mens vi har hverandre, vi vet jo aldri. Kanskje du trengte denne vonde samtalen, for å kunne gå videre og kjempe mot et innkompetent system? Du skal være glad for at du har følelser og at du ikke er helt likegyldig. Jeg syntes du er en tøff jente og jeg ønsker deg lykke til i dag. Krysser mine fingre for at de kan løse problemet med magen og at du da får det lettere i hverdagen.
En varm klem
Vet ikke helt hva jeg skal si, men vit at du/dere gjør noe med oss som leser bloggen.. Takk for at du deler med oss..
Håper de har noe positivt å komme med kl 14.45 i dag..
Klem og gode tanker :)
ida, du er ei nydelig jente. jeg gleder meg til den dagen legene finner rett diagnose og du får den behandlingen som skal gjøre deg helt frisk. for det skal du bli.
"Man elsker og beundrer det mennesket som kan smile i sorgen, samle styrke etter fortvilelsen og fatte nytt mot gjennom ettertanke."
Det knyter seg i hjertet mitt, oss i denne alderen burde ikke måtte prate om døden og hvordan vi vil ha begravelsen vår.. Du har helt rett; man skal ikke dø før foreldrene sine.
Jeg tenker på deg hver dag Ida, og er innom her hver dag for å se om det er noe nytt. Jeg kryyser absolutt alt jeg har for at de finner ut hva dette er, og at du blir helt frisk igjen.
Håper møtet i dag gikk som forventet.
Store klemmer
Legg inn en kommentar