onsdag 30. juni 2010

Jeg biter ikke!!

Litt forvirra og usikker på hvordan jeg skal tolke det, men etter jeg ble syk er det så mange som jeg har kjent i så mange år som ikke lenger klarer å hilse når vi møtes eller ha kontakt mer.

Frode og jeg tok en tur til Drammen i dag og tuslet litt rundt på torget, gågata etc, og da møtte jeg flere som jeg har kjent i mange år – jeg hilser, og de ser vekk. De trenger jo ikke stoppe og prate, men et hei? Er det sykdommen som plutselig gjør det vanskelig å takle…? Er lettere å se vekk?? Ignorere helt?

(Så det var utrolig koselig da dere stoppet, Tonje og Margrethe og skravlet idag. Gratulerer så mye med den lille prinsessa, Margrethe!! :o) Håper dere hadde en fin dag i Drammen by).

Hvorfor er folk så redde for å bry seg når nærme venner eller familie blir syke? Det er jo nettopp det de trenger mer enn noe annet, at noen bryr seg. Men det er dessverre det de fleste er redd for, å være til bry. Så de velger og ikke gjøre det.
Det er så trist å se mennesker som i ukesvis ligger på sykehuset, samme avdeling som meg uten et eneste besøk…. Uff, nå triller tårene her. Jeg blir så sint og lei meg når jeg tenker på dette. Blæh! Må bare få ut litt!!
Heldigvis har jeg fortsatt mine nærmeste venner som stiller opp - til alt, og ikke minst nærmeste familie. Jeg ser jo nå at uten disse hadde jeg aldri klart å holde motet oppe og kjempe som jeg gjør. Selvsagt er også jeg skuffet over enkelte, men sånn er det bestandig, men tenk på de som ikke har noen............

Noe annet jeg har irritert meg over i dag, og det burde jeg vel kanskje ikke skrive om ettersom jeg fikk det som jeg ville og historien endte godt.
Men, det er jo så mye snakk om å spare kutte og spare på sykehusene. Siste uken jeg lå der under andre kuren hadde jeg besøk av to damer fra palliativt team hele tre ganger for å finne ut av hva slags hjelpemidler jeg eventuelt kunne søke hjelpemiddelsentralen om, for å gjøre hverdagen min her hjemme litt enklere. Da er det snakk om alt fra små duppedingser som kan hjelpe meg med skrukorker til såler som kanskje kan redusere noe av nevropatien og kuldeproblemene jeg har i føttene pga all cellegiften. Så tok ergoterapauten over som på 3. besøk hadde med seg brosjyrer som jeg satt og kikket i. Så fylte vi ut et søknadsskjema – som jeg i dag fikk avslag på.
Begrunnelsen for avslaget var at dette i dag faller utenfor hjelpemiddelbegrepet og er vanlig utrustning i hjemmet, så som vanlige møbler, brune- og hvitevarer, alminnelig kjøkkenutstyr etc??
Så da vet vi det.
Men, visste ingen av de som var innom rommet mitt dette? Er dette første søknaden som sendes inn?
Det kan det jo umulig være, selv om jeg virkelig håper det. Seks møter som kunne vært brukt til helt andre ting….
Men igjen, ergoterapauten på sykehuset er jo bare fantastisk, og jeg pratet med henne på telefon i dag – så hun fikser alt på en helt annen måte, og alt ordnet seg.

Sånn, da fikk jeg ut dagens frustrasjon.
Ellers så var vi hos en rammemaker og leverte brudebilde til innramming i dag. Tok sin tid å bestemme ramme, men vi fikk til slutt bestemt oss. Gleder meg til å hente det.
Så har vi vært hos mamma på middag, så en stille og rolig dag som i morgen skal bli enda roligere. Kroppen min er sliten nå – så i morgen får batteriene lades til helgen.
Fått kommentarer på bloggen om jeg kan skrive litt om hvordan cellegiften virker i kroppen. (vil du virkelig vite det??) Kan godt gjøre det, men ikke i dag. Nå er det kvelden!
Sov godt alle sammen!

Tusen takk for alle tilbakemeldinger :o)

12 kommentarer:

Anonym sa...

Hei Ida
Jeg følger med bloggen din nesten hver dag. Jeg syns det er fint å følge hvordan du har det og du er fantastisk flink til å skrive. Du får meg til å innse at mine problmer er blåbær og at jeg må bli flinkere til å være takknemmelig for at jeg i det hele tatt er frisk, mine motbakker et en dråpe i havet. Jeg blir rørt av måten du skriver på og forklarer, du har en stå på vilje som bare er misunnelsesverdig og som jeg skulle ønske at jeg selv hadde. Det er trist å lese at folk du har kjent i mange år snur ryggen til deg når de treffer deg, det er de det er noe galt med. Et hei koster så lite. Jeg lover med kors på halsen at om jeg treffer på deg i Drammen eller noe annet sted så skal jeg definitivt si hei. For du er jo ikke farlig og ikke biter du heller, ihvertfall ikke hardt vil jeg tru.

Så vil jeg bare hilse fra min mormor, mamma, tante og meg selv med å ønske deg alt det beste for det fortjener du virkelig.

Stor klem fra Anette Ludvigsen m/familie.

Cathrine sa...

Det er et tankevekkende blogginnlegg du kommer med idag - og dessverre er det slik at mange synes det er enklere å gå en annen vei, enn å vise støtte til et medmenneske :( Jeg tror ikke det er ondskap som ligger bak, eller mangel på empati - snarere en usikkerhet; hva sier man? Mange lever godt med å få et overflatisk "jotakk, bare bra" på spørsmålet om hvordan det går for tiden - og mange er ganske engstelige for muligheten for at svaret blir et annet. Det er mange sosiale situasjoner man møter sjelden som man har liten trening i - kanskje har de aldri måttet forholde seg til noen med en alvorlig sykdom? Derfor er det så flott at du blogger, Ida! Dette er med på å gjøre det du går gjennom forståelig for alle. Du gir det en stemme og et ansikt, og alle vi som følger deg får en helt annen forståelse for hva du går gjennom enn dersom vi hadde møtt deg tilfeldig på gaten, eller hørt om situasjonen din gjennom en bekjent.

Godt å lese at du likevel får noen hjelpemidler til å gjøre hverdagen din lettere - det skulle da bare mangle! Håper du går fine dager i møte framover :)

Klem fra Lierskauen

ElinPelin sa...

Du er så flink til å skrive! Kult at du har litt frustrasjon innabords, det viser at det er tak i deg! Hehe.. Vi normenn er DRITREDDE for følelser, jeg vedder på at det er derfor folk overser deg. De aner ikke hva de skal spørre deg om, og tenk hvis du begynner å gråte - Hvordan skal de takle det? Jeg hadde en periode i livet mitt med panikkangst, hvor jeg ikke gikk ut blant folk - For hverdagen i det sosiale er jo til for de som ikke skiller seg ut. Når man skiller seg ut, eller snakker om annet enn været - Så er folk flest livredde for reaksjoner! Teit, men sånn er livet. De ekte vennene viser seg nå, og det var slik jeg også opplevde det i min tunge periode. Jeg har veldig lyst å besøke deg på sykehuset hvis jeg får lov! :o)) Malingen var min vei ut av en kjip tid - Som jeg skrev i meldingen til deg, så hadde det vært en glede å kunne ha noen malekvelder sammen. Jeg tar ikke imot flere kurshenvendelser lenger, men vi er jo i familie - På en måte, og det hadde vært LYKKE for det å komme i "flyt" som det så fint kalles.. Hvor man bruker kreativiteten og skaper noe positivt!

Elinklem

mia sa...

Hei Ida...
Har det akkurat på samme måte som deg.. da jeg ble syk med lungekreften.. var det en del "venna" som trakk seg unna...da jeg ble frisk av samme sykdom... kom dem tilbake... nå har jeg jo fått spredning til hjenen.. og samme "venner" er borte...dem sender melding i ny og ne for å høre hvordan jeg har det.. men nå er jeg sluttet å svare på disse meldingene..
Det er nå man virkelig ser hvem som er dine venner..
ellers så håper jeg at du blir frisk snart...og at sommer'n blir fin... hils Frode...håper vi kunne treffest en dag.. kansje ny tur til montebello..Klem..

Tove sa...

Kjære Ida!!
Du burde få deg en jobb der du kunne bruke dine skriveferdigheter!!Du er veldig flink til å formidle tanker og følelser!!Fortsett med det!
Vi er nok et folkeslag som er redde for følelser,-opplevde litt av det samme da jeg fikk kreft i voksen alder.Kreft er nok en sykdom som man assosierer med død og fordervelse,-heldigvis er det ikke sånn lenger,men det henger nok i enda!Dessverre!
Du er et levende bevis på det,Ida!
Ha det godt så lenge!

Kjersti sa...

Åå, jeg skulle ønske jeg hadde møtt dere i Drammen idag. Da skulle dere fått en god klem begge to!

Anonym sa...

Hei! Så frustrerende at noen man kjenner ikke tør å hilse! Som flere her skriver er det nok fordi nordmenn ikke er så gode på å involvere seg i tøffe situasjoner. Vi kan være redde for å få et dårlig svar når vi spør hvordan andre har det. Jeg kjenner deg ikke,men jeg lover at jeg kommer til å hilse på deg og gi deg en stor klem(hvis jeg får lov) hvis jeg treffer deg på gata i Drammen eller andre steder. Du er et fantastisk menneske med en iboende styrke jeg sjelden har sett. Jeg tror det er det mange glemmer, at man trenger medmenneskelighet, omtanke og klemmer enda mer når man ikke er frisk. Stor klem fra Hanne Säterhagen

may-iren sa...

Hey honey:) Det var godt å se deg her forleden, så skjønt å se at du er piggere disse dager, du er så vakker atte :) :)
Men det er helt fortvilende å lese om det du forteller, at noen gamle bekjente ikke tør å snakke med deg lengre. Jeg skjønner godt at du trenger få ut litt frustrasjon innimellom ja !!
Ønsker deg en fin helg, kanskje vi kan "lure" deg med ut på litt jordbærspising ute i sola ;)
klem

Yvonne i Haugesund sa...

Du starka, vackra Ida! Jag beundrar dig! Jag beundrar ditt sätt att uttrycka din frustration över människor, som väljer att inte se dig, sedan du blev sjuk. Även om det troligtvis beror på rädsla för hur mötet ska bli, så handlar vänskap ändå om att släppa sin egen rädsla för att istället SE den andra!
Du är fantastisk, Ida! Jag har tänkt på dig i dag, då vi gick tur på fjället. Helt underbart att vara "mitt emellan himmel och jord", se vidderna och bara njuta av friheten.
Din styrka gör dig fri mitt i sjukdomens fängelse.
De som vände sig bort, istället för att stanna och möta dig, de gick miste om ett möte med en hjältinna!
När du hämtat Brudebildet med ramme, så kanske du lägger ut det här på bloggen din! Det ville vare fint!
Klem och sov gott båda två!

Anonym sa...

Kjente meg, som tidligere kreftsyk, godt igjen i innlegget ditt.. Nå ble mitt møte med kreften heldigvis kortvarig og det endte godt, men jeg opplevde likevel litt det samme.. Tror mange er redd for å gjøre eller si noe feil, og av den grunn lar være å gjøre/si noe i det hele tatt. Overrasket meg litt i grunn. Noen av de jeg trodde skulle takle min kreftdiagnose best ble reserverte og var tydelig ukomfortable når jeg kom inn på min sykdom/behandling.. Heldigvis hadde jeg noen gode venner som virkelig støttet meg når jeg trengte det mest! Jeg er dem evig takknemmelig!

Tror det handler litt om livserfaring, noe som ikke nødvendigvis er knyttet til alder. Jeg tror at for folk som aldri har måttet forholde seg til alvorlig sykdom, kan det å måtte snakke med og omgås en kreftsyk føles litt skremmende og overveldende, og da er det vel kanskje enklere å unngå kontakt eller bare sende sms?

Har nå gått inn og ut av kreftavdelingen på St. Olav i 1,5 år. Har flere ganger lagt merke til hvordan enkelte besøkende, men også andre pasienter, holder blikket i bakken for å unngå å møte mitt. Er jo spesielt at unge folk som meg og deg er på slike avdelinger. Vi skulle jo ikke vært der..

Så hva skal man da gi til råd til venner og pårørende? Tror det er viktig å bare være til stede. Trenger ikke si så mye nødvendigvis. Lytt, snakk om dagligdage ting, ikke nødvendigvis kreft hele tiden. Godt å få tenke på noe annet av og til. Dessuten gir man da den som er syk muligheten til å velge litt hva man vil fortelle.

Vel, det var noen tanker hvertfall... Lykke til Ida! Det er tøffe tak, men du er sterk!

Yvonne från Stockholm sa...

Bara vara och få finnas för varandra... livet blir lättare då!
Vi behöver alla varandra!

Lyssna på varandra och "väva tillsammans"...det blir färgstarkare mönster då!

Varje människa har sin egen berättelse... som kan bli till en hel bok!

Alla är lika värdefulla!

Ann Therese sa...

Hei igjen Ida! Følger med på bloggen din, og blir like imponert hver gang over din vannvittige styrke og pågangsmot.
Synd at enkelte unngår å snakke med deg, er enig med tidl. kommentarer her; de er nok redde for å si/gjøre noe feil. Send gjerne mld neste gang du tar turen til Drammen, så kanskje vi kan treffes. Og møtes vi tilfeldig skygger jeg ikke unna. :)
Masse lykke til med ny kur, håper den går bra. Har stor tro på at du vil bli frisk! Sender deg en bøtte full av PoSiTiV EnErGi!!..........
.......... der! ;)
Klem fra Ann Therese og Tuva Helene