Etter bursdagen min var det igjen inn på sykehuset til nye prøver.
Husker jeg fikk beskjed om at jeg skulle til en gynekoloigsk undersøkelse, greit det, been there, done that. Da jeg kom fram dit jeg skulle, ble jeg tatt i mot av en dame som virkelig skremte meg. Hun tok begge hendene mine i sine og visket "dette skal nok gå bra..." Var det noe jeg ikke hadde fått vite? Skulle jeg dø i morgen?
Jeg krabbet opp i stolen og ønsket bare å få dette fort overstått, noe kunne jeg bare drømme om. Stolen var ny, apparatene nye og dama hadde null oversikt på hvordan dette skulle manøvreres. Så stolen ble heist opp, så ned, så framover, så bakover. Resten orker jeg ikke fortelle om, men det ble en pinlig og en veldig ekkel opplevelse. Klarer heldigvis å flire av det idag... :o)
Dagene kom og gikk med uvisshet og nye undersøkelser.
CT skulle vise seg å være en gjenganger, og på BSS måtte jeg drikke kontrastvæske før undesøkelsen. Jeg ble så dårlig, kroppen bare støtet det ut. Samtidig hadde de funnet ut at jeg dagen etter skulle ta en ny undersøkele - hvor jeg da måtte ta klyster - to doser. Dette ble min værste natt i hele mitt liv. Hadde ikke Frode vært der, ja, så vet jeg ikke.
Husker han bar meg fram og tilbake til toalettet, sengen, dusjen, så på'n igjen.
Det er vel den eneste dagen..natten jeg har sittet i så mange timer på skåla og bedt til Gud om at det snart måtte gå over....
Det ble over to døgn uten væske og mat, og med ufattelig mye vondt.
Stakkars Froden min, for mye søvn de nettene ble det ikke.
Den 13. mars ble jeg tappet for første gang.
Tre leger og fire sykepleiere stod rundt meg da en gynekolog - av alle ting - stakk hull i lungehinnen min for så å suge ut 1.5 liter pleuravæske. Jeg besvimte og besvimte, følte meg som en forsøkskanin, og besvimte igjen. Mamma satt krokete i et hjørne og orket ikke se, pappa strakte lang hals og skulle ha meg seg alt. Husker jeg klemte hånda hans, visste ikke jeg kunne være så sterk. Dette var vondt! Men, skulle vise seg å bli en vanlig greie jeg måtte gjennom mange mange ganger.
Dagen etter ble buken tappet, 2 liter ble igjen sugd ut av meg. Real slankekur på to dager.
Prøver ble tatt av væsken, og de konkluderte med sarkom, en kreftform som fyller alle hulrom i kroppen med væske.
Jeg ble sendt hjem! Fortsatt uviten om hva som kom til å skje videre.
Husker jeg fikk beskjed om at jeg skulle til en gynekoloigsk undersøkelse, greit det, been there, done that. Da jeg kom fram dit jeg skulle, ble jeg tatt i mot av en dame som virkelig skremte meg. Hun tok begge hendene mine i sine og visket "dette skal nok gå bra..." Var det noe jeg ikke hadde fått vite? Skulle jeg dø i morgen?
Jeg krabbet opp i stolen og ønsket bare å få dette fort overstått, noe kunne jeg bare drømme om. Stolen var ny, apparatene nye og dama hadde null oversikt på hvordan dette skulle manøvreres. Så stolen ble heist opp, så ned, så framover, så bakover. Resten orker jeg ikke fortelle om, men det ble en pinlig og en veldig ekkel opplevelse. Klarer heldigvis å flire av det idag... :o)
Dagene kom og gikk med uvisshet og nye undersøkelser.
CT skulle vise seg å være en gjenganger, og på BSS måtte jeg drikke kontrastvæske før undesøkelsen. Jeg ble så dårlig, kroppen bare støtet det ut. Samtidig hadde de funnet ut at jeg dagen etter skulle ta en ny undersøkele - hvor jeg da måtte ta klyster - to doser. Dette ble min værste natt i hele mitt liv. Hadde ikke Frode vært der, ja, så vet jeg ikke.
Husker han bar meg fram og tilbake til toalettet, sengen, dusjen, så på'n igjen.
Det er vel den eneste dagen..natten jeg har sittet i så mange timer på skåla og bedt til Gud om at det snart måtte gå over....
Det ble over to døgn uten væske og mat, og med ufattelig mye vondt.
Stakkars Froden min, for mye søvn de nettene ble det ikke.
Den 13. mars ble jeg tappet for første gang.
Tre leger og fire sykepleiere stod rundt meg da en gynekolog - av alle ting - stakk hull i lungehinnen min for så å suge ut 1.5 liter pleuravæske. Jeg besvimte og besvimte, følte meg som en forsøkskanin, og besvimte igjen. Mamma satt krokete i et hjørne og orket ikke se, pappa strakte lang hals og skulle ha meg seg alt. Husker jeg klemte hånda hans, visste ikke jeg kunne være så sterk. Dette var vondt! Men, skulle vise seg å bli en vanlig greie jeg måtte gjennom mange mange ganger.
Dagen etter ble buken tappet, 2 liter ble igjen sugd ut av meg. Real slankekur på to dager.
Prøver ble tatt av væsken, og de konkluderte med sarkom, en kreftform som fyller alle hulrom i kroppen med væske.
Jeg ble sendt hjem! Fortsatt uviten om hva som kom til å skje videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar