50/50

BEP kurer var tingen, uten at det sa meg så mye, men jeg hadde fått med meg såpass at dette kom til å bli tøft. Fikk et hefte over bivirkninger av behandlingen, men alt gikk så fort at jeg ikke rakk å fordøye det, plutselig var jeg i gang.



Først ned på operasjonsstua med Frode på slep. Jeg skulle få VAP.... husker panikken som spredde seg da jeg ble trillet inn i rommet, alt var sterilt, til og med over lampene var det beskyttelse. Halsen strupet seg og jeg husker jeg sleit med å få puste, og det ble verre da jeg ikke fikk ha med meg Frode inn på opersajonsrommet. Jeg rista og måtte få beroligende inn via en veneflon. Skjere i meg mens jeg var våken........



Før første kur kunne begynne måtte jeg igjen ned å tappe væske fra lungen - igjen 2 nye liter pleuravæske som ble sugd ut, og jeg kunne igjen puste litt lettere.



Dagene ble nokså like på sykehuset, alt ble rutine. Opp om morgenen, spise frokost ut å gå tur, så inn å bli koblet til Bjarne som cellegiftstativet mitt ble døpt om til. Så var det å ha med meg Bjarne på slep de neste ti-elleve timene.



Annenhver dag var det tapping av lunge og buk - mer pleuravæske.



Heldigvis var sykepleierne fantastiske mot oss, med oss mener jeg hele familien og venner som kom på besøk. Og Froden min fikk sove over hver eneste natt. Det var utrolig godt. Etter operasjonen med VAP slet jeg med mye angstanfall. Jeg trodde jeg ikke fikk puste, men forstod fort at det kun var VAP'en som klemte som gjorde det. Har den jo fortsatt inne den dag i dag, og merker ingenting til den.

Uansett så var det godt å ha noen der om natten, Frode sov nok ikke mye i begynnelsen. Tilsammen i løpet av en dag ble det rundt 5 liter som ble spylt inn i meg, sammen med de literne med vann jeg drakk så ble det naturligvis noen do-besøk.... og alt skulle jo foregå på bekken. For et styr.......... men må man så må man. Syns vel mer synd på sykepleierne som hele tiden måtte fly fram og tilbake å bytte disse bekkene....



50/50 var prognosen min for å overleve, men tanken på å dø var borte. Den hadde jeg første dagen jeg fikk vite det, så var jeg ferdig med det.



For det første tenkte jeg hele tiden at jeg var for ung til å dø, for det andre hadde jeg alt for mye å leve for. Frode og jeg skulle jo gifte oss, vi skulle ha barn, vi skulle skape oss en framtid, et liv.........

Selvsagt var jeg mye redd, men ikke for å dø, mer for ikke å bli ferdig med dette - tror jeg ....