Tungt....

Går det virkelig ann å grue seg mer?

Jeg var sikker på at jeg visste alt de ville si - Giercksky og Paoulsen - men der tok jeg feil.

De vet ikke om det går, men de skal sjekke om det kan være noe væske som ligger bak organene som kan tappes - så nå sitter jeg på venterommet for å ta en CT.
Jeg bare håper så inderlig at dette går bra, tenk så deilig å kunne puste lettere, bevege seg lettere og orke mer.

Svaret får jeg allerede mandag eller tirsdag....

Cellegift intravenøst tåler ikke kroppen min mer av, og ettersom den siste kuren ikke ga noen resultater så sa jeg nei til siste kur. Ikke mer gift enn nødvendig.

Jeg satt lenge og pratet med legene alene, og det er ingen hemlighet at de ikke ser lyst på dette. Alt i fra mnd'r... til noen år... avhengig av magen. De klarte alikevel å gjøre en superhåpløs situasjon til fortsatt å være like håpløs - men meg litt roligere.

Da jeg var ferdig med å prate med legene byttet jeg plass med mamma, pappa og Frode. Tenkte det var greit at de fikk stille de spørsmålene de ville uten å tenke på meg.
Etter møte var vi alle bra utladet.
Frode og jeg gikk i hver vår lille verden da vi kom hjem, bra apatiske.. og det ble mange tårer. Froden min hadde et øyeblikk fått det for seg at jeg skulle gi opp om et år? Hvorfor akkurat et år? Uff, den dagen var tøff og vond. Jeg vil så gjerne få kroppen min tilbake og være frisk...