Endelig har jeg hatt en fin dag uten smerter og utmattelse.
Utmattelsen kommer ikke kun fra kroppen min, som kjent ikke er helt som den skal, selv om den utgjør en stor andel, men og pga splid i familien.
Jeg skjønner at foreldre er foreldre, og foreldre har en helt spesiell rolle og de gjør alt i deres makt for at barna deres (som er barn til de er minst 70 år) skal ha det bra og best mulig.
Jeg vet at dette nok bare fører til mer bråk....men jeg er så skuffet, og psykisk sliten etter å kjempe om å holde familien samlet - at nå orker jeg det ikke mer. Nå får den det gjelder (som kanskje føler seg truffet) snart se å åpne øynene.
Jeg er så sliten og lei, skuffet og sliten og behov for å få ut litt - så nå blir det bloggmat.
Javel, så har du en mening om at vi har mistet 2 mnd...men hvorfor "mistet" vi det? Er ikke det av akuratt samme grunn som nå....?
Skal vi gnåle om disse to mnd hver gang vi møtes.....?
Kanskje har jeg som du sier så kort tid igjen - vil du ikke da ha den korte tiden sammen med meg? Vil du ikke heller være en del av familien og ha det koselig - lete sammen etter alternative metoder som kan hjelpe meg?
Jeg skjønner ikke hva du ikke skjønner - og det gjør meg veldig lei meg.
Jeg skjønner ikke at du ikke kan se at jeg ikke er like sterk lenger, men kjemper så hardt jeg kan, jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke alle bare kan se framover - for det er den retningen jeg må se - leve. Jeg må leve mest mulig hver dag. Ta en dag av gangen...
Idag var Frode og jeg på besøk hos en veldig spennende dame - alt hun gjorde har ikke sunket inn enda. Mange mange inntrykk, men jeg kan si så mye som at hun ser klart at det er mer mellom himmel og jord en de fleste andre. Jeg har vært litt høy på det besøket i hele dag. Tusen takk, Inger.
19. oktober
for 9 år siden
13 kommentarer:
Jeg vet ikke hvem Inger er, men jeg kjenner at jeg liker henne. :)
Og jeg forstår så godt frustrasjonen din! Få det ut, og mat det på bloggen med god samvittighet. Det er det bloggen din er til for; å tømme ut følelsene dine. Man kan si mye, men det man ikke kan si er at du ikke kjemper hardt nok, eller ikke vil og ønsker!
Ingen kjemper bedre enn deg, Ida! INGEN!!!
Det er klart du ikke har like mye krefter nå som før. Hallo!!! Det du står midt oppi tapper enhver for krefter, det er nesten en selvfølge at du er mer sliten enn hva du tidligere har vært. Selvfølgelig tærer dette livet på kreftene dine. Hvem kan forvente noe annet?
Derimot er det ikke tid for å gi seg enda. Vi har fortsatt mye vi skal gjøre. ;)
Glad i deg, jeg!
Ida, denne personen tror jeg ikke har menneskelig innsikt og evner ikke den innsatsten du gjør hver dag, selv om du er sliten ! Jeg tror (vet ikke )at det ligger en god del ego i denne personen.
Ingen skal komme å si at du IKKE har styrke !
Man skal nemlig være sterk for å kunne bære slike byrder som du får i tilegg....
Jeg beundrer deg for det du står for, jeg er glad i deg for den personen du er, jeg ser opp til deg for din ydmykhet.
Takk for at du er til ! Klemmer deg.
Lille store venn :) Har så lyst å klemme deg!! At oppi alt det du gjennomgår skal det være så mye annet også du må tenke på og ta hensyn til..:( Hørest veldig bra ut det besøket hos hun Inger da. Keep it up :) :) puss kram
Det er når det er krise at samholdet blir sterkest - men også spliden :( Håper alt ordner seg, så du kan fokusere på det du må. Inger høres ut som en flott dame :)
Klem fra oss på Lierskauen
Kjenner deg ikke, Ida, men bare så enig. Du viser en enorm styrke ved å se fremover i stedet for å bruke energien på alt som skulle eller kunne vært gjort.
Jeg tenker at enten en er syk eller frisk så er det viktig å leve så levende som mulig! Ingen av oss vet hvor mange timer, dager eller år vi har igjen her på jorda.
Åhhh som jeg ønsker deg gode dager og at kreften i magen forsvinner!
M
Som forelder og med alle følelsene som jeg har for mine barn, og som en mor som lever også i en vanskelig situasjon. Jeg skal fortelle deg: Det er ingen kjærlighet så stor i denne verden som kjærligheten fra foreldrene til ett barn.
Vi sier ofte at de ikke er ønsker å høre og andre ganger er har vi rette eller galt i våre avgjørelser eller ord, men det er den ubetingede kjærligheten som driver det hele.
Jeg skriver til deg med tårer i øyene, men med et mors hjerte.
Den samme lykke jeg ønsker for barna mine, ønsker jeg for deg.
Tro meg Ida, SAMMEN dere skal finne den beste veien.
Sender mange varme klemmer:))
Ps:Lykke til videre
Kjære Ida!
Mye kan pakkes inn i angsten og fortvilelsen for de som er rundt deg og vil hjelpe.
Om man i hele tatt kan tro at man faktisk hjelper må man iallefall bli møtt i sine behov.
Egobaserte uttalelser er det overhode ikke rom for. Du trenger en kjærlig forståelse fra alle de som er rundt deg. Få kjenne kjærligheten strømme fra dem til deg som gir deg den styrken du trenger for å bli frisk.
Å slippe og føle ansvar for samholdet i familien din når det eneste du ønsker er å ha dem samlet rundt deg for å på den måten gi deg muligheten til å bruke kreftene dine på å bli frisk.
Den personen bør bruke alle sine krefter på få deg til å føle deg elsket.Det er alt du trenger nå.
Varme klemmer fra Torild
En stor bjørneklem fra meg
De som står deg nærmest burde støtte deg i DINE valg. Ikke kritisere deg for de valgene du har gjort. Du kjempe en sinnsykt tøff kamp, og trenger ikke mer motstand enn det du allerede har. *kjenner jeg blir litt sint på denne personen egentlig*
Det er godt å høre at du søker alternative behandlinger og at det gir deg litt positiv energi.
Stå på videre Ida.
Denne kampen skal du vinne!
Store klemmer
Hemma igen efter resan till Kroatien...och jag tittar nu in till dig, Ida!
Livet kan bara levas!!! Det finns oändligt många sätt att leva det på. Vi väljer hur vi lever det liv vi lever. Du har verkligen, på alla sätt, visat oss alla att du lever så fullt ut, som bara någon kan göra. Du är en levnadskonstnär, som gör det absolut bästa av ditt liv... och du bjuder in både din familj och oss andra. Jag känner ingen, så levande som du,Ida!
Mitt i din oerhört svåra sjukdom, så är du den som gör allt!!!! Du gör mera än det möjliga... och du gör det hela tiden!
Du är inte ensam,Ida! Gudomlig kärlekskraft fyller dig...även mitt i din frustration... och kanske mest där, eftersom du då behöver den mest. Vi fortsätter att se framover!! Vi lever NU!!! Bamseklemmen kommer här!
Utrolig at noen kan lesse på deg tulleproblemer og egen furting når du står i den situasjonen du gjør! Vedkomne burde skamme seg!
Jeg har lest bloggen din en stund. Beundrer din åpenhet, optimisme og din person. Du virker som en glad og kul jente, og jeg skulle gjerne hatt en slik ei som venninne. Noen skjønner ikke hva de har. :)
Krysser fingrene for at du blir frisk! Supermennesker som deg tror jeg kan overleve det meste! :)
Linda
Hei Ida
Jeg følger deg på facebook men dette er første gang jeg har satt meg ned å lest bloggen din, og dette du skriver om foreldre og sånn det treffer så innmari. Jeg skjønner heller ikke hvorfor mine foreldre ikke skjønner. Godt sagt! Kan jeg sende den til foreldrene mine. Det er fælt men godt også å lese at ikke bare meg som tenker sånne tanker som deg. Nå er jeg i en annen situasjon enn deg men jeg kjenner meg igjen. Du skriver så godt. GOd stå på klem, og Ja vi trenger foreldrene våre, livet er bare for kort til noe annet.
Klem fra Linda H
Legg inn en kommentar