Det er Susanne, venninna til Ida, som skriver denne gangen.
Det går bra med Ida nå, men Ida var på sykehuset i natt fordi kaliumverdiene ikke var som de skulle. Dette ble behandlet med insulin, noe kroppen til Ida viste seg ikke å tålte. Slik jeg forsto det, var det slik at Ida fikk en for stor dose insulin og reagerte negativt på det.
Frode hadde våknet av at Ida ikke pustet helt som hun skulle, og prøvde derfor å få kontakt med henne uten hell. Han tilkalte hjelp, men heller ikke sykepleierne klarte å få kontakt etter å ha prøvd i mange minutter. En lege sprøytet inn sukker, og først da responderte hun. Pga. insulinen hadde blodsukkernivået til Ida nådd et kritisk nivå, noe som resulterte i føling. Nattens hendelse har satt en støkk i mange av oss, men heldigvis er nivåene tilbake slik de skal, og Ida er nå litt kvikkere til tross for at hun preges av det som hendte. Hun er sliten og trenger hvile.
Jeg tillater meg å føle litt her inne, dele litt frustrasjon over situasjonen, men samtidig min beundring over Ida og hennes kamp. Det hele føles så urettferdig! Så uendelig, mektig urettferdig! Ingen skal få kreft, men om man først skal få det, skal man være en 100 år gammel avdanket røyker med kronisk kols, dårlig holdning og elendig kosthold. Man skal ikke være ung, atletisk, ikke røykende, positiv og med et godt kosthold, slik Ida alltid har vært. Ida har så mye å leve for, så mye som gjenstår å oppleve! Jeg velger å håpe og tro at Ida skal få muligheten til leve gjennom mange flere år fylt av alt det gode hun fortjener.
Jeg tror mange av oss har gjort oss opp noen tanker om hvordan man selv ville reagert om man fikk diagnosen kreft, eller om noen som sto oss nær, slik Frode står Ida, fikk denne høyt foraktede sykdommen. Jeg kan ikke annet enn å håpe og tro at jeg vil finne den samme styrken, kampviljen og livsgleden som Ida og Frode har vist. Det er beundringsverdig å se Ida smile midt i smerten. Oppleve Idas enorme kjærlighet til de rundt seg når kreftene synes å være få, og se hvordan Ida trøster de rundt seg, inkludert meg, for ting som er små bagateller i forhold til hva hun selv kjemper mot. Det er Ida i et nøtteskall; setter alltid andre foran seg selv. Ida med det store hjertet, den rike sjelen og enorme empatien. Jeg føler meg så mye rikere nettopp fordi jeg har mennesker som Ida i livet mitt.
Derfor håper jeg og ber jeg om at miraklenes tider ikke er over, og at Ida skal berøres av et slikt mirakel og bli frisk! Jeg trenger Ida, og verden trenger Ida!
Derfor henvender jeg meg til alle dere der ute som samtaler med en Gud dere tror kan hjelpe midt i desperasjonen. Be om et mirakel, og be om at Guden deres må gi Ida det hun trenger for å bli frisk. Hjelp meg til å få en av mine aller beste venninner tilbake til den helsen hun burde hatt.
Ida! Vakre, vakre Ida. Bli frisk!
Jeg er utrolig glad i deg!
Din Susanne
