Stort svart hull

I dag tidlig da jeg våknet skjønte jeg ingen ting……… ikke hvor jeg var, hva som hadde skjedd, hvilken dag det var osv osv. Jeg følte meg helt lost. Det var som å våkne opp etter å ha ligget i koma – og det trodde jeg og seriøst at jeg nettopp hadde.
I dag har jeg blitt oppdatert opptil flere ganger om hva som har skjedd siden onsdag, men surrer fortsatt. Ekkel og skremmende følelse å kjenne på….. bare som i dag tidlig hvor jeg skulle svare på en sms fra Lisa, og jeg ikke lenger klarte å bruke ordlista på telefonen….
Plutselig får jeg røkninger i kroppen som jeg heller ikke klarer å kontrollere.
Men, det verste er og ikke ha kontroll… jeg er bare ikke helt ”MED” på hva som skjer rundt meg – med meg.
Det jeg har forstått er at cellekuren ble for kraftig, så jeg har fått motgift, motgift som pumpes inn intravenøst hver 8. time. Væsken er helt blå, noe som gjør at også urinen blir blå….merkelig syn.
Selv om jeg får motgift betyr det heldigvis ikke at kuren ikke fungerer. Heldigvis………

Har noen små glimt av hva jeg sist husker….
På torsdag hadde jeg besøk av Susanne og Martin. Jeg husker de kom, at vi pratet litt…………..men, that’s it! Fredag formiddag husker jeg bare at pappa var her og holdt rundt meg. Han sa; ”bare gråt jenta mi….det er bra. Dette går bra!” Ettersom det var mørkt på rommet trodde jeg det var natt, men Frode fortalte meg nå at det var på rene formiddagen…..Så Froden min har stelt og vasket meg og fått i meg alle piller og innom alle toalettbesøk. – I gode og onde dager… er det ikke det som blir sagt….? –
Mange sorte hull her……
Mamma har vært her i hele dag, det husker jeg. Og i dag har jeg klart å holde glasset selv, gått på do alene, for å si det selv – gjort store fremskritt.
Noe som er veldig spesielt er at på rommet ”mitt” her på Montebello henger det et bilde som har samme navn som bloggen min; veien….. velger å tro at det er et godt tegn på at her starter veien til et nytt og friskt liv.

Dypt inntrykk

Kjæresten min er blank i øya og har et helt tomt blikk. Spyposen blir for tung å holde så jeg må av og til holde den, hendene hennes skjelver av utmattelse. Jeg trodde ikke det gikk an å bli så sliten….så sliten at Ida selv ikke registrer hva som skjer eller hva hun gjør. Alt bare går på instinkt.

Det er helt sikkert blitt brukt 50 spyposer i dag. Det har roet seg noe nå utover kvelden, og Ida sover mye. Jeg håper egentlig at hun kan sove seg gjennom hele kuren. Ida må regne med å være kvalm i noen dager fremover, men det er vist veldig individuelt hvor lenge det varer. Selve cellekuren er over i løpet av i morgen ettermiddag.

Akkurat nå driver cellekuren å virker inne i kroppen til Ida, dreper mest mulig bedritne kreftceller. Selv om det er tungt å se Ida kjempe sånn, så er det godt å vite at dette er starten på noe som blir bra.

Har aldri sett et så tappert menneske som Idan min.

Nå er jeg i gang!

Dagens edle dråper spyles inn i kroppen min, dråper som skal gjøre meg frisk igjen. Startet med kuren i 13. tiden idag, og den skal gå kontinuerlig fram til en gang på fredag. Hele døgnet - uten stopp....
Jeg sliter litt med å skrive, prate og å huske nå, beviset på det kom vel i går på bloggen. Innlegget ble litt vel rørete, men men...

Idag er det pappa som har vært her på sykehuset og passet på meg, og det var bra. Dagen i dag har jeg gått litt rundt meg selv, alt har beveget seg - så godt med en stødig hånd og noen som tok meg i mot hver gang jeg "prøvde" meg på noen ufrvillig piruetter på gulvet.

Nå er det leggetid. Ønsker alle en fantastisk natt, og takker for all støtte jeg får :o) alle mail, alle sms'r, alle telefoner (beklager at jeg ikke svarer alle...) det betyr så utrolig mye for meg i denne kampen.

Trøtt bak øya...

Nå er jeg sliten...har vondt men alikevel fornøyd med dagen.
I går kveld tok jeg mye dop for å komme meg gjennom natten, og jeg følte i hvertfall selv at jeg sov. I følge Frode var jeg veldig urolig, men de pillene gir meg de rareste drømmer :o)
Jeg har ved et par tilfeller også våknet av at jeg har pratet.

Startet dagen idag med en nyreundersøkelse, noe som er standard før man skal på denne cellekuren. Testen var enkel. Først sette inn en veneflon for så å få sprøytet inn litt radioaktivt væske - så skulle det gå fire timer før blodprøve. Det var det.
Det komiske var at jeg her i hvertfall fikk litt ro. Hun som tok blodprøvene glemte å ringe etter portør, så jeg ble liggende nede ved laboratoriet - sov litt gjode jeg og. Hadde det egentlig ganske ok, men fant ut da jeg våknet at det var på tide å komme seg opp, mamma satt og ventet på rommet mitt. Fikk til slutt tak i et menneske som dyttet meg og senga mi opp :o)

Resten av dagen gikk unna, jeg forsøkte stadig å sove litt, men det kom noen innom rommet hele tiden. Bra de passer på, men kjenner at jeg savner den luren jeg pleier å ha midt på dagen - Nå er jeg trøtt.
Blir tidlig kvelden her...kjenner øynene ikke helt vil samarbeide - de faller stadig igjen.
I morgen starter jeg opp med cellekur, skulle egentlig startet idag, men ettersom jeg også trenger å ta en hjertetest, anbefalte legen at jeg utsatte oppststarten til onsdagen. Så da hørte jeg på Dr. Paulsen :o)

Smerteteamet var og innom en tur, men det fikk jeg ikke noe ut av. Igjen, her ble det kommunikasjonskræsj. Jeg stillte spørsmål.... og det fikk jeg en følelse av at jeg ikke skulle ha gjort. jaja.... vi finner ut av dette selv i samarbeid med legene og sykepleierne.

Også vært på langtur idag. Bort til Vardesenteret og tilbake, og så opp til 9. etg. :o)

I morgen kommer det og til å skje mye, men mer avgjørende enn i dag. Først skal jeg gjennom en test av hjertet, så skal jeg flytte fra kirurgisk avdeling og ned til en avdeling i 2. etg. (da må jeg huske alle de fine tegningene jeg har fått:o)
Oppstart av cellekuren blir nå helt avgjørende for meg.
La det nå gå bra!!!!!!!
La denne fungere på Meg!!!

Har så mange tanker rundt dette. Hva, hvis, dersom.... Jeg vil så gjerne vite NÅ - om det fungerer. Jeg vil så gjerne ha resultatene - NÅ - positive resultater!!

Nå er jeg rett og slett lei. Klagd over dette før, men er så lei av å ha vondt. Hele tiden vondt. Store smerter. Lei av å gråte hver gang jeg ser kroppen min i speilen...Absolutt ikke like det jeg ser.
Jeg vil så veldig gjerne at det nå skal bli min tur. . . .


I morgen - 2. etg. kl. 10.00 - da begynner mitt nye liv.

Et lite steg for menneskeheten - et stort steg for Ida...

Natten til idag var et mareritt. Jeg hadde smerter som ikke kan beskrives og stod ved flere anledninger midt på gulvet på rommet "vårt" og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg la meg, stod opp, la meg igjen, sto opp, gråt, gikk litt, prøvde å gå på do,hylte....ingenting tok smertene. Hadde på et tidspunkt en følelse av at jeg spiste smertestillende med spiseskje, for jeg tok i mot alt jeg fikk.
Kl. 4.30 anbefalte sykepleieren at vi skulle ta oss en gåtur, så da gikk Frode, Rolf(Frode har døpt preketolen) og jeg en tur i gangene.
Endelig løsnet det litt........for en befrielse..........endelig fikk jeg gått litt på do. Etter dette sovnet vi i syvtiden som to små barn og sov til kl 10.00. Stakkars Froden min - havnet jo helt i koma, dødsliten. Jeg er så gla for at jeg har han, men jeg føler på at jeg til tider virkelig sliter han ut nå. Han sier at det ikke er en plass han heller ville vært, enn her hos meg, men ikke alltid jeg er helt med på den.

Senere på dagen hadde jeg hyggelig besøk av tante-Hilde og onkel-Runar og mine kjære fettere, Stephan og Ruben. Takk for søt blomst :o) Håper vi snart får til en dukkert i stampen.

Susanne og Kjersti kom litt senere på dagen. Veldig godt med litt jentesnakk. Moro at dere kom, og takker for suppe Susanne. Har du en meny jeg kan bestille av til neste gang? ;o) Og flotte tegninger fra jentene dine, Kjersti :o)
(De to øverste er tegnet av Ariane og Tiril - døtrene til Kjersti, og det nederste av Andrine - datteren til Morten og Jannicke) Fint med litt pynt på disse vakre sykehus-veggene.

John Wayne har blitt en mann som dukker opp hver dag, og her om dagen fikk jeg beskjed om at kroppen min måtte få på plass litt styrke igjen. Så i dag avsluttet Frode og jeg dagen med å ta heisen ned til 1- etg- for så å gå opp til 9. etg. - helt uten pause.
Litt stolt da :o)

I morgen flyttes jeg til ny avdeling med oppstart av cellekur-behandling, dette blir spennende, men og skummelt, men jeg føler jeg nå er i trygge hender.

Sove godt alle sammen!

Nå vet jeg hvem som tok stiftemaskinen...

Idag har det skjedd mye, men det beste var nok dagens dusj :o) Følte meg som et nytt menneske etterpå. Tenk om det kunne være så enkelt.......... :o/

Uansett, nå er kateteret ute og jeg kan gå på do alene, drenet fra magen er trukket ut - det gikk og mye bedre enn jeg fryktet, samt at spinalen i ryggen ble dratt ut.
Smertene er store, men det er utrolig deilig med litt frigjørelse fra alle slangene,
Nå skal Frode og jeg se på film og kope/kose til det er natt her på Montebello.
Bildet er deler av såret på magen.

Jeg skal få dusje idag :o)

I går kveld forsøkte jeg etter beste evne å rigge meg til i senga med pc’n i fanget slik at det ikke skulle gjøre vondt, noe som er lettere sagt enn gjort. . . . Ikke skal jeg løfte, ikke skal jeg bruke magemuskler, ikke noe belastning på magen…. Og så å si helt bedøvet i overkroppen… Etter mye uffing satt jeg der, men da kom problem nummer to. Plutselig hadde jeg ti fingre på hver hånd….og så mange taster på tastaturet da :o) Dopet seiret – og det ble kvelden isteden. Jeg måtte bare gi opp å skrive noe som helst.
Natten i natt har vært et sammenhengende mareritt. Rett og slett et smertehelvete. Ettersom jeg sliter med kateteret og veldig gjerne vil ha det ut, må jeg også klare å kvitte meg med spinalen i ryggen. Gå med bleie er ikke et alternativ :o/ så nedtrappingen er startet for fullt. Vet ikke hva jeg ikke har stappet i meg av smertestillende i natt, men har tatt i mot med begge hender alt de har kommet med. Til nå har jeg ikke fått noe som har fungert like ”bra” som pumpa, dessverre. Så i natt har jeg hatt vondt og svettet deretter. Rekorden til nå er rent skift på senga seks ganger i løpet av en dag /natt og 17 handkler.
Jeg skal innrømme at jeg i korte øyeblikk de siste dagene har lurt litt på hva jeg driver med….. at jeg frivillig lar meg gjennomgå så mye smerte. Men…etter jeg møtte Frode fikk jeg en følelse av at livet endelig smilte til meg, og den følelsen vil jeg kjenne mer på. Jeg vil virkelig bli gammel med Froden min. Jeg vil så gjerne snart kunne planlegge noe…
I dag dro Frode tidlig fra sykehuset for å sykle ritt, Nordmarka rundt. Så nå ligger jeg her alene da…. Mamma kommer om en times tid, og en sykepleier kommer snart for å hjelpe meg opp av senga…. Gi meg litt vanndrivende, vaske meg og koble meg opp på dagens pose med næring. Syns det fortsatt er veldig rart og nesten litt ekkelt å være så avhengig av noen, men de som jobber her får heldigvis alt det ubehagelige og pinlige til å virke mer naturlig.
Jeg har nettopp fått vite at jeg skal få lov til å ta en dusj i dag. I de siste dagene etter operasjon har det gått i våtservietter og klut. Det skal bli så fantastisk herlig - gjett om jeg gleder meg. :o)