torsdag 9. september 2010

Hva gjør jeg?

Nå er det på tide med en oppdatering, vel...

Tiden som har gått siden sist jeg oppdaterte bloggen har vært som en berg og dalbane, med mange looper. Høyt oppe, langt nede... så kjempe fornøyd med livet - i neste øyeblikk full av angst.

------------------------------------------------------------------------------

På onsdag opplevde Frode og jeg noe veldig spesiellt.
Via en bekjennt fikk jeg et tips om Audun Myskja, en mann jeg bare måtte oppsøke - det eneste som kunne være litt vanskelig var å komme inn. Han har laaang ventetid.
Men, jeg stillte opp som studenteksempel på skolen hans; Senter for livshjelp, og var med på deler av undervisningen. Jeg gikk noen runder med meg selv før jeg sa ja, men kom fram til at det bare var å hoppe i det. Jeg har ingenting mer å tape.

Hele opplegget startet med at jeg måtte fortelle litt om meg selv og hva jeg har vært gjennom siden jeg fikk kreft, i salen satt det 50 studenter.. etter det var det spørsmålsrunde. Det var tøft, men jeg syns det gikk greit.

Litt senere i "programmet" skulle klassen foreta en gruppetoning. Frode og jeg satt øverst i klasserommet og klassen startet med å lage lyder. En slags humming.
Hvor enormt og mektig det var er vanskelig å forklare, men det ble så stærkt for både Frode og meg at vi satt begge og gråt. Dette ble en dag med så mange opplevelser og inntrykk, i bilen på vei hjem var jeg totalt utladet.
Jeg ønsker jo å prøve det meste nå for ikke å stå helt alene når sykehuset sier stopp på behandling, så planen her er at vi skal tilbake til Audun for å legge opp en strategi for tiden framover - litt hva det vil si får jeg vente å se... men, jeg fikk et veldig godt inntrykk av Audun, dette var en kunnskapsrik mann.
Link til hjemmesiden: www.livshjelp.no

Akupunktur har det blitt denne uken. Jeg lurer jo litt på hva jeg driver med hver gang han setter igang med disse nålene, at jeg utsetter meg for dette frivillig, men det hjelper meg jo.

På fredag var mamma her, og det er alltid kos. Da blir det ikke noe unnasluntring med frokosten :o) jeg orket til og med en bytur. Frode kjørte oss opp til Majorstua også tuslet vi nedover Bogstadveien. Jeg fikk til og med tak i det jeg var ute etter - og litt til. Nå som det blir kaldere ute trenger jeg varmere klær, og det har jeg ikke som passer - så da var det godt å finne en jakke som var ok å bruke utover høsten.
På kvelden lagde vi indisk mat og jeg presterte å sovne ved middagsbordet. :o)
Jeg fikk i meg litt mat før hodet nesten falt ned i maten, så da var det sofaen neste.

I går startet dagen dårlig. Magen var vondere enn vanlig og jeg var slapp og ubrukelig. Magen har nå en omkrets på 93 cm.... Det vil si at jeg har gått opp ti... det var ikke den retningen det skulle gå. I tillegg kom det alle veier. Senga var i bruk fram til rundt 16.00, først da kom vi oss ut. Vi måtte ut på matjakt. Ingenting i kjøleskapet fristet. Nå har jeg det slik at får jeg mye mat plassert framfor meg - da får jeg helt vegring. Får ikke i meg en smule.
Vi endte utrolig nok opp med et bord på delikatessen, på en lørdag... så da bestillte vi oss tapas. Det passer bra, mange småretter.
Koseligere ble det utover kvelden da Morten og Jannicke dukket opp.
Selv om jeg helst bare vil være for meg selv for tiden - føler meg så fæl og tjukk - så må jeg innrømme at det er mer koselig å være litt sosial.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre nå....og det er så mye jeg lengter etter.
Bare det å stå opp om morgenen, uthvilt uten å ha vært på do 8 ganger i løpet av natten. Gå i dusjen, vaske kroppen som man er fornøyd med og i tillegg klare å se seg i speilen. Klare å surre et håndkle rundt kroppen.... Gå i kleskapet å finne klær uten å gråte over at man har en bukse og tre topper som passer. Tenk så deilig å klare og spise en normal frokost...

Nå står jeg snart alene... i hvertfall uten behandling fra sykehuset. Og det er skummelt.
Men, de må gjøre noe med magen min, ellers så er jeg redd for at det er den som dreper meg. Jeg klager ikke over den kun fordi den er stor, men det er vondt og tungt.
Nå må jeg ta meg selv i nakken og komme meg i dusjen.
Idag blir det enten sykehuset....eller kino. Håper selvsagt på det siste, men jeg har noen kjertler i lysken nå som er ekstremt hovne og vonde. Kjennes ut som brannsår.
Jeg tviler på at det er noe de kan gjøre...får vel standard svaret; at det er en følge av sykdommen min....
Men jeg hyler jo av smerte ved en liten bevegelse nå - så jeg burde ha sjekket det ut.

Men kino....frister det og....


Skal jeg bite tenna sammen og være litt "normal" idag og ikke tenke sykdom, eller skal jeg dra på sykehuset å være der hele dagen? Vente på en lege som kanskje stikker innom.....

Jeg vet hva jeg burde, men hva jeg har lyst til er noe helt annet....

11 kommentarer:

Anonym sa...

Hei!
Har starta å følge bloggen din i det siste, og du skriver så godt! Og sterkt. Du deler så mye av deg selv og hvordan du har det, at jeg sitter her med tårer i øynene. Kjenner hvor inderlig jeg må sette pris på det å kunne stå opp om morgenen og være frisk, ha matlyst og ha krefter til å fylle dagen.
Jeg kan ikke annet enn å ønske ei slik flott jente som deg og mannen din gode dager framover. Du har så mye å kjempe mot, men bevarer din fantastisk vakre personlighet. Du sier du sliter med å se deg selv i speilet, og det må være tungt. Men alt du formidler her, og måten du gjør det på, vitner om et aldeles nydelig menneske!

Mvh en mamma du ikke kjenner, men som tenker på deg og dine.

kari.kraft.borgen sa...

Hei vennen!
Jeg blir så trist når jeg leser det du skriver. Jeg skulle gitt mye for at du skulle ha det bra!!
Håper vi sees til uken! :)
Klem fra Kari som er veldig glad i deg!

Elin sa...

Audun Myskja er en mann det er verdt å satse på! Vi går til ham med vår datter. Hun har dårlige odds for langtidsoverlevelse, men har kun blitt bedre og bedre etter behandling hos Audun. Nå er hun fri for kreft i beinmargen og på god vei til et langt og godt liv likevel! :-)
Ikke gi opp!!

Cecilie sa...

Høres ut som Audun er en bra mann å satse på, så gjør det. Du må jo bare prøve det du kan, siden sykehuset kanskje snart ikke har noe for deg.Håper dere lykkes i en behandling som fungerer for deg, og at du får et langt liv snuppa.
Jeg tenker på deg hver dag, og er innom her hver dag for å se om det er noe nytt.

Store klemmer fra Drammen

Anonym sa...

Kjære Ida!
Følger deg med dine opp- og nedturer på bloggen. Jeg har utrolig vondt av deg og familien. Du er så fantastisk flink til å gjøre ting selv om du ikke er helt i form. Beundrer styrken din og ønsker deg alt godt og lykke til med alternative behandlingsformer!
Vennlig hilsen Britt

Jane sa...

Kjære Ida!
Du aner ikke hvor mye bloggen din betyr for meg,du er ei skikkelig sterk jente!Sitter med tårer i øynene,kunne ønske det var noe jeg kunne gjøre for deg! Hold ut Ida , Audum er en mann å satse på!Krysser fingrene mine og sender mange varme klemmer:))

Martin Kolsrud sa...

Menn skal ikke gråte, men det gjør jeg. Har ikke klart å slutte å tenke på det du skrev på torsdag.
Du får hele tiden høre at du er sterk, og det er du! Men du har lov til å si at du er redd, og du har lov lov til å vise at du er svak. Da må vi som står rundt deg være din styrke og vi må gi deg håp.

Yvonne sa...

Ja Ida, du har verkligen all rätt att säga att du är rädd och svag och liten och full med ångest!
Men ändå är du där igen, stark och livfull! Du är så äkta och så sann. När du berättar hur du sitter där i föreläsningssalen tillsammans med din Frode och hur tårarna kommer, ja då kan jag riktigt se er framför mig, hur ni vaggas in i rytmen och närheten och den mjuka intensiteten.
All god kraft till er!!!!
Studenterna kommer aldrig att glömma stunden där tillsammans med er!
Du är innesluten i Fadershanden och i all den goda kraft, som Han ger dig!
En varm klem ger jag till dig, Ida!

Pearl sa...

Jeg har alltid lyst til å kommentere og skrive noen oppmuntrende ord til deg når jeg er innom. Men stadig vet jeg ikke hva jeg skal skrive.

Sender deg varme tanker.

Cathrine sa...

Forstår godt at det frister mer med kino enn sykehus - og jeg forestiller meg at du kanskje er mer enn gjennomsnittlig forsynt med sykehusbesøk. Håper smertene gir seg, så du heller kan bruke tiden på ting du har lyst til :)

Klem fra oss på Lierskauen :)

Trine sa...

Hei vakre Ida,

Et speilbilde

Refleksjonen av det ytre,
skjuler vekk det indre.
Kraft og mot,
Som man griper tak i.
Usynelig,
det såre og knusbare.
Speilet lyger,
masken tas av.
Holdes i hjertet,
en liten stund.
Kun en tåre,
speiler seg.
Den gripes,
av alle som ser.
Den tørkes og pleies,
holdes rundt.
Så tas den på,
speilet viser…
et menneske


Du er i mine tanker. Jeg håper du har fått kommet deg på kinoen i dag.
Aldri gi opp!

Mange klemmer fra Trine