Hvil i fred – Ida

Ida var så vakker hele veien også når det var slutt. Hun hadde ingen smerter og hun kjempet slik at vi kun ta et fint farvel med henne. Hun var en engel.

- Gutten din -


Kommer til å skrive noen ord om begravelsen senere.

En liten oppdatering...

Det er Susanne, venninna til Ida, som skriver denne gangen.

Det går bra med Ida nå, men Ida var på sykehuset i natt fordi kaliumverdiene ikke var som de skulle. Dette ble behandlet med insulin, noe kroppen til Ida viste seg ikke å tålte. Slik jeg forsto det, var det slik at Ida fikk en for stor dose insulin og reagerte negativt på det.

Frode hadde våknet av at Ida ikke pustet helt som hun skulle, og prøvde derfor å få kontakt med henne uten hell. Han tilkalte hjelp, men heller ikke sykepleierne klarte å få kontakt etter å ha prøvd i mange minutter. En lege sprøytet inn sukker, og først da responderte hun. Pga. insulinen hadde blodsukkernivået til Ida nådd et kritisk nivå, noe som resulterte i føling. Nattens hendelse har satt en støkk i mange av oss, men heldigvis er nivåene tilbake slik de skal, og Ida er nå litt kvikkere til tross for at hun preges av det som hendte. Hun er sliten og trenger hvile.

Jeg tillater meg å føle litt her inne, dele litt frustrasjon over situasjonen, men samtidig min beundring over Ida og hennes kamp. Det hele føles så urettferdig! Så uendelig, mektig urettferdig! Ingen skal få kreft, men om man først skal få det, skal man være en 100 år gammel avdanket røyker med kronisk kols, dårlig holdning og elendig kosthold. Man skal ikke være ung, atletisk, ikke røykende, positiv og med et godt kosthold, slik Ida alltid har vært. Ida har så mye å leve for, så mye som gjenstår å oppleve! Jeg velger å håpe og tro at Ida skal få muligheten til leve gjennom mange flere år fylt av alt det gode hun fortjener.

Jeg tror mange av oss har gjort oss opp noen tanker om hvordan man selv ville reagert om man fikk diagnosen kreft, eller om noen som sto oss nær, slik Frode står Ida, fikk denne høyt foraktede sykdommen. Jeg kan ikke annet enn å håpe og tro at jeg vil finne den samme styrken, kampviljen og livsgleden som Ida og Frode har vist. Det er beundringsverdig å se Ida smile midt i smerten. Oppleve Idas enorme kjærlighet til de rundt seg når kreftene synes å være få, og se hvordan Ida trøster de rundt seg, inkludert meg, for ting som er små bagateller i forhold til hva hun selv kjemper mot. Det er Ida i et nøtteskall; setter alltid andre foran seg selv. Ida med det store hjertet, den rike sjelen og enorme empatien. Jeg føler meg så mye rikere nettopp fordi jeg har mennesker som Ida i livet mitt.

Derfor håper jeg og ber jeg om at miraklenes tider ikke er over, og at Ida skal berøres av et slikt mirakel og bli frisk! Jeg trenger Ida, og verden trenger Ida!

Derfor henvender jeg meg til alle dere der ute som samtaler med en Gud dere tror kan hjelpe midt i desperasjonen. Be om et mirakel, og be om at Guden deres må gi Ida det hun trenger for å bli frisk. Hjelp meg til å få en av mine aller beste venninner tilbake til den helsen hun burde hatt.

Ida! Vakre, vakre Ida. Bli frisk!

Jeg er utrolig glad i deg!
Din Susanne

Jeg er så glad jeg har dere!

På lørdagen hadde jeg en kjempekveld, og jeg fant ut at jeg er superheldig som har så mange gode venninner. Jeg er så glad dere!
Camilla stillte opp med mat til ti stykker - tapas :o) Selv hadde jeg fikset litt gode drikkevarer. Det var litt mange mødre der... eller flere som ønsket å kjøre, men skjønner jo tross alt det. Jeg bor jo tross alt i "utlandet" :)
Lisa hadde med seg det lille nurket sitt, men det funket også fint, virket som om hun var vant til å ha mange mennesker og litt støy rundt seg - så hun dempet seg fort når hun fikk litt oppmerksomhet.





















Ovenfor var det tre som hadde klart å sneket seg unna. Jeg er den med den fineste hårsveisen :o)





















Nina tror hun er tøff, og smaker på fetaost for første gang......
Var ikke godt...

Men uansett om dere liker fetaost eller ikke er jeg veldig gla jeg har dere. Så Tusen takk for at dere alltid er der.

Stoooooooore klemmer fra Ida

Tidlig på morgenen 10. oktober

Jeg ligger i senga ved siden av min kjære. Tenk og klare å sove så stille........jeg våkner i ett av rykkninger pga denne hersens cellegiften. Armene plutselig forsvinner oppover, nedover, til siden og i Frode... Jeg savner det å sove gjennom en natt uten å ha vondt noen som helst plass. Uff, nå klager jeg.... men det er så mye jeg savner. Tenk det å bare ligge ordentlig inntil Frode med armene hans rundt meg, men det går ikke. Magen min er alt for stor nå. Og alt for vond. Bare det å rekke fram til krana på vasken for å skylle mund etter en tannpuss, det klarer jeg ikke forde jeg ikke rekker frem. Så og si alt jeg holder i klarer jeg å velte...så teppet vårt begynner å bli bra innsausa :o/

Og alt dette skjer fordi de ikke informerete meg om mulige bivirkninger på medesinene. Man kan godt si at det er min jobb å sjekke det nå, men jeg har fått så mye - hadde jeg skullet sjekke alt hadde jeg fort blitt smågal.

Jeg går på fortauet....ser på alle menneskene som er så pent kledd......håper at det en vakker dag er meg. Pappa sier at; "Ida, om et år, - da er det deg!!"

Jeg vil ha pappan min igjen!!!

I morgen er det tid for sykehuset igjen, jeg trenger litt blod, og pappa skal være med......Vi, pappa og jeg pratet leeenge på telefon idag. Vi fant vel ut at dette tullet har vi ikke tid til. Vi vet jo ikke hva som skjer... Vi må finne tilbake igjen. Jeg vil ha pappan min tilbake igjen. Slik han egentlig er.
Litt rart å tenke på at jeg kan ha alt i fra en dag til en 1mnd, til et år år igjen.....

Jeg har også vært til behandling idag - så nå håper jeg hevelsen i beina forsvinner så sykt at de virkelig blir litt mindre nå. Vanlig str. er 35/36 - nå var jeg oppe i 37/38..........og dette pga de dumme pillene. Men, som jeg er veldig fornøyd med at jeg har sluttet på.
Nå må jeg bare legge meg, men jeg har hatt en fin dag, tross i litt smerter. Jeg har fått kjøpt planter til kassene utenfor , vin til lørdagen............... Da kommer et det ti gale jenter hit - men det bli moro. Gleder meg til det. Asle har vært med og kjørt hit og kjørt hit og dit - samt bært :o)


Natti natti!

Jeg skal tidlig opp i morgen, og gruer meg villt alt. God natt!
Klem Ida

Store avgjørelser...!

Igjen en koselig helg på hytta, men det har skjedd litt og.
Formen er slapp, så jeg har vært mye inne, men veldig greit det og, for været idag har så langt har bare vært tragisk.
Føttene og leggene mine er som to tømmerstokker - det er som om huden er for liten - det er så vondt, og i natt har jeg ligget med spypose og gått fram og tilbake på do......... men nå, etter å ha sovet noen timer på sofaen er jeg oppe og "går" igjen, og vi skal snart ut å gå en liten tur i regnværet. Jeg føler jeg må ut å gå litt hver dag.

Når man lever med en slik alvorlig sykdom er det mange tanker som dukker opp...og i det siste har jeg tenkt på hva som skjer dersom jeg dør (skal selvsagt ikke det) hvem arver hva, hvordan er lover og regler rundt akkurat dette tema? Det viste seg at det ikke var slik jeg trodde, så vi bestemte oss for for å få i boks et testament, så nå er det i boks. Ferdig med det!

En annen avgjørelse jeg har valgt å ta er å slutte på cellegift-pillene. Jeg får så alvorlige bivirkninger, i tillegg har legene ikke ikke informert meg om at man ikke skal ta de. Det står i "informasjon til pasienten" at man ikke skal ta disse pillene dersom en har problemer med nyrene - og det har jeg!!
Bivirkninger som kan opptre: diaree, kvalme, magesmerter, hånd og fot symtomer, tretthet, liten apetitt, brystsmerter, rykkninger - jeg har alt dette og!

Dette ble for dumt, så nå satser jeg på lysbehandling og annen alternativ behandling. Samt all støtten jeg får av alle som støtter meg :o)

Nå skal jeg ut å gå i regnet - blir deilig :o)

Jeg skjønner ikke at du ikke skjønner!

Endelig har jeg hatt en fin dag uten smerter og utmattelse.
Utmattelsen kommer ikke kun fra kroppen min, som kjent ikke er helt som den skal, selv om den utgjør en stor andel, men og pga splid i familien.

Jeg skjønner at foreldre er foreldre, og foreldre har en helt spesiell rolle og de gjør alt i deres makt for at barna deres (som er barn til de er minst 70 år) skal ha det bra og best mulig.

Jeg vet at dette nok bare fører til mer bråk....men jeg er så skuffet, og psykisk sliten etter å kjempe om å holde familien samlet - at nå orker jeg det ikke mer. Nå får den det gjelder (som kanskje føler seg truffet) snart se å åpne øynene.

Jeg er så sliten og lei, skuffet og sliten og behov for å få ut litt - så nå blir det bloggmat.

Javel, så har du en mening om at vi har mistet 2 mnd...men hvorfor "mistet" vi det? Er ikke det av akuratt samme grunn som nå....?

Skal vi gnåle om disse to mnd hver gang vi møtes.....?

Kanskje har jeg som du sier så kort tid igjen - vil du ikke da ha den korte tiden sammen med meg? Vil du ikke heller være en del av familien og ha det koselig - lete sammen etter alternative metoder som kan hjelpe meg?

Jeg skjønner ikke hva du ikke skjønner - og det gjør meg veldig lei meg.
Jeg skjønner ikke at du ikke kan se at jeg ikke er like sterk lenger, men kjemper så hardt jeg kan, jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke alle bare kan se framover - for det er den retningen jeg må se - leve. Jeg må leve mest mulig hver dag. Ta en dag av gangen...

Idag var Frode og jeg på besøk hos en veldig spennende dame - alt hun gjorde har ikke sunket inn enda. Mange mange inntrykk, men jeg kan si så mye som at hun ser klart at det er mer mellom himmel og jord en de fleste andre. Jeg har vært litt høy på det besøket i hele dag. Tusen takk, Inger.